Tannterror. Og tiara.

Tannleger har jeg lenge hatt et anstrengt forhold til. Fornuften sier at dette er greie mennesker, men jeg har problemer med å se det... Jeg mener jeg er en ganske fornuftig person (mulig 1.betjenten vil legge inn protest her, men hey, det er MIN tekst!). Så når jeg vil krølle sammen timeinnkallelsen og late som jeg aldri har sett den, sier fornuften at jeg MÅ gå til terroristen. Gosh, som jeg gruer! Og syns jeg det er ille nok til vanlig, så var det mange ganger værre i dag, da den vanlige tannlegen var byttet ut med en tannkirurg! En visdomsjeksel skulle trekkes ved kirurgisk inngrep. Var så nervøs at jeg var helt uvel!

Men så blir jeg litt oppgitt over meg selv, for det pleier jo å gå helt fint. Unødvendig med all denne gruingen...

Jeg lå i stolen og skalv, terroristen gjorde det han skulle, og ute var den vise tanna. Alt etter planen. Men noe surrete i hode og kropp etterpå. Faktisk såpass at jeg ikke klarte betale. Jeg kunne bare ikke huske kortkoden. Tror jeg tastet inn postnummeret blant annet. Det virket jo kjent. Mulig nummeret var lagret i den vise tanna som nå er borte, så da får Visaen litt hvile...

Nå kjenner jeg bedøvelsen begynner å slippe taket, så nå skal jeg drive litt egenpleie på soffan - med en baby som vil ha oppmerksomhet fra mamma'n sin... Mulig jeg finner frem tiaraen fra bryllupet vårt, og ser på prinsebryllupet på tv.




Tann(eller mangel på)verk, bomullsdott i gommen, men med tiara på hodet går jeg noe sammenbitt inn i helgen. God helg!