Forandrede planer

Den utvidede helgens planer ble sterkt forandret. Denne fruen er ikke så glad i at planer hun svært gjerne vil gjennomføre, blir utsatt. Men noen ganger er det ikke annet å gjøre enn å legge planene på hylla og godta det.

Fredagen startet med et planlagt besøk på sykehuset. Konsultasjonen var riktig så kort, men det var ikke ventetiden før. Prinsessens skadede nese fra tidligere i uken skulle få seg en sjekk igjen. Ipaden var en god ventevenn. Hun måtte møte fastende i tilfelle de bestemte seg for et lite inngrep og dermed narkose. Og det er ikke lett å faste for ei frøken som er glad i frokost. Men det gikk - uten sinne eller surhet. Ingen inngrep nødvendig, og den medbrakte matpakken ble slukt i en fei.

Mors planer for fredagen måtte imidlertid utsettes, både på grunn av sykehusbesøket og på grunn av vill leiting av pensko og sandaler til Prinsessen. Til tross for milevis med trasking og saumfaring av alt av butikker som kunne inneholde et ørlite par av sko. Vi gav opp, men fant andre sko ;)

Lørdagen startet riktig så bra. Sol og deilig utevær, og fruen hadde ei god treningsøkt og ble i grunnen ganske fornøyd med seg selv ;) Klar for å ta fatt på masse hagearbeid, satte hun kursen hjem. Og møtte ei lita frøken som hadde falt og antakelig vridd kneet sitt.

Det resulterte i mye sofatjeneste resten av dagen. Foten var vond, og frøkena nektet ethvert forslag om å komme på gulvet. Og mammaen måtte sitte sammen med henne i sofaen.

Og siden foten fortsatt var ubrukelig på søndag, ble det en tur på legevakten (- forøvrig vårt 4.sykehusbesøk denne uken...) Ipaden var igjen en god ventevenn. Ingen tydelige brudd eller båndskader. Så da er det bare å vente og se hvordan det går. Ny dag med sofatjeneste.

Mye strikking har det imidlertid blitt. Fruens ventevenn ;)

Mye kosing og litt soving på sofaen også.

Og skal det lekes, er det Duploklossene som har vært i bruk. Sånn innimellom har frøkena blitt litt lei av sofaen og dristet seg ned på lekematten. Det er nesten som å ha baby i hus igjen - ei lita som bare krabber og sitter på gulvet.

Ingen barnehage på frøkena enda, så da er det bare fortsatt å legge planene vekk og holde seg sammen med snuppa. Mammaen må imidlertid innrømme, at den lille turen innom matbutikken i går, var den enkleste butikkturen hun har hatt på lenge sammen med yngstedatteren. For Frøken-au-i-foten satt rolig i vogna uten noen høylytte protester. I motsetning til normalt, hvor hun tydelig viser at hun har sluttet med å gå - hun bare løper gjennom hele butikken og henter svært mange varer vi ikke skal ha.

Så får vi se hvor mange planer til vi skal legge på hylla. Masse kosetid får vi i hvert fall :)

Ha en fin dag!  

Med eller uten planer ;)

 

Dagens tanke #2

Er jeg the mum from hell når jeg sender den energiske 2-åringen inn på rommet til storebror for å vekke han - litt før tenåringen egentlig er klar for å stå opp en helgemorgen...?

Særlig når jeg ler litt for meg selv i stua når jeg hører:

"Saaander! Stå opp! Stå OOOPP! SANDEEER! STÅ OOOPP!!!!" Som blir etterfulgt av noen grynt fra storebror under dyna.

2-åringen kommer ned i stua med en lettere oppgitt mine over at storebror ikke vil stå opp. Og jeg fortsetter å humre for meg selv. Og synes det er ganske gøy å overlate vekkingen til minityrannen ;)

Nå har Junior en kamerat på overnatting. Jeg vurderer å bruke samme vekkemetode i morgen også... To oppvåkninger = dobbel lykke :))))) ...for mor... ;)

Skurk eller helt? Veslas filmfavoritter.

Netflix er en kjekk ting. Sånn samling med filmer og serier vettu. Vi har det blant annet på iPad'en. Og iPad'en mestrer 2-åringen med glans. Hun trykker og skyver og tapper og det som er - så lett så man skulle tro hun hadde høyskoleutdanning innen teknikk. Og Netflixen blir ofte besøkt av henne. Borte er styret med å slå på tv og dvd-spiller, finne riktig film, vente på at den lastes inn, og så finner ungen ut at det var jo ikke den filmen hun ville se likevel. Begynn på nytt.
Nå fikser hun det hele selv. Trykker og scroller seg frem til riktig film, trykker på Play, spoler kanskje litt, justerer lyden, vurderer, og kanskje finner hun også her ut at de er feil film. Men hun fikser en ny film igjen til seg selv. Effektivt og selvstendig.

Men siden hun styrer skuta selv, så blir det jo også tydelig hva hennes favoritter er. Lille Prinsesse og Timmy Tid er gode venner av henne. Sånne småbarnsvennlige skapninger, som gjerne appellerer til en 2-åring. Men det som fenger mest er noe helt annet. Nemlig Olsenbanden Jr, Venner for livet og Kaptein Sabeltann.

Kaptein Sabeltann må hun faktisk spørre etter, for han befinner seg ikke på Netflixen. Men han er en stor favoritt, denne skumle, sinte sjørøveren. "Hiv å hoi" mener Vesla at han heter.

Skurkeguttene i Olsenbanden Jr har begynt sine småkriminelle sprell, og dem har hun også trykket til sitt hjerte. Om det er Egons lederegenskaper som fenger, Bennys optimistiske tro på Egon eller Kjells romantiske side, vites ikke. Men noe er det i hvert fall. Hun blir imidlertid lettere flau når det blir for mye kliss mellom Kjell og hans søte Valborg.

Om du ikke visste det, så er Venner for livet også en norsk spillefilm. Om Petter som redder hunden Leo fra hundeeierens mishandling. Og selv om Petter egentlig er en helt, så er han også en ulydig gutt som stjeler hunden og ikke hører på mora si...

 

Hva er det som gjør at frøkena tiltrekkes av disse skurkene? Makan! Mulig hun må voktes godt etterhvert som hun vokser opp. At pappa er lovens lange arm, bryr hun seg tydeligvis lite om. Eller kanskje det er akkurat det; i opposisjon mot pappa allerede nå?! Tøffe tider i vente...

Nyt en god film ;o)

Enkelte av filmene overfor kan jeg utenat både forlengs og baklengs, i hvert fall lydopptakene. Så om du ikke har tilgang på tv, kan du få gjenfortalt hele storyen fra meg om du vil...

God helg! Og god påskeferiestart for deg som starter nå :)

Matbesvær

Prinsessa er småspist. Fryktelig småspist. Og når hun trener langt flere timer enn mora i sine villeste drømmer kunne fantasert om, så er det klart at kroppen må på tomgangskjøring iblant. Frøkena ble dårlig av det og fikk seg en liten lærepenge, som jeg håper hun faktisk tar litt lærdom av. Nok mat er viktig - og riktig mat!

Så hva skal man gjøre med ei frøken som er altfor glad i det søte, som ikke har tid til å spise og som er ganske bestemt (og rimelig variabel/inkonsekvens) på hva hun liker og ikke liker?

Etter en lang prat, satte vi oss ned sammen og skrev liste over hva frøkena liker å ha i matpakken og som er bra å spise - og den ble utrolig nok temmelig lang. Så da har jeg jo et bra utvalg å ta utgangspunkt i. Problemet er bare det at Prinsessa til stadighet og helt uten forvarsel, forandrer hva hun liker. Lista må nok gjevnlig revideres.

Nå vil jeg ikke premiere matspising. Mat skal man lære seg å spise fordi det er en nødvendighet for å leve, ikke for å få premie. Men jeg kan være tilbøyelig til å inngå kompromisser, som at til tross for at det ikke fra vårt hjem er lov med Nugatti på skolematen, kan jeg se mellom fingrene på det sånn en gang iblant dersom maten ellers spises. Det er Prinsessa fornøyd med.

Vi gikk inn på en nettbutikk for å bestille flere nye matbokser, hvor hun selv fikk velge hvilke hun ville ha. En gylden mulighet for matboksdillemora å fylle enda mer i matboksskapet. Dette kan vel ikke 1.betjenten si noe på?! (som forbanner alle boksene som tyter ut av skuffer og skap) Det er jo til datterens eget beste...

Hos nettbutikken Going.no fant jeg mange flotte matbokser, sånne med flere rom i. Sånt liker jeg. En butikk som absolutt kan anbefales! Vi bestilte blant annet disse to:

 

Dessverre følger det ikke med mat i, så det får mora sørge for selv. Men det er egentlig enkelt og greit, bare man planlegger litt. Nå er det mye egg det går i, så jeg skulle gjerne hatt ei høne eller to i boden ;)

Stor og god matboks, med flaske som er super til smoothies. En liten omelett med ost og skinkefyll, grovt polarbrød, minitomater, gulrotstaver og litt nøtter, ble Prinsessen mett og fornøyd :)

Pandamatboks i to etasjer med eggerøre og spekemat, grovt polarbrød, frukt og bær og hjemmelaget havrekjeks. Også denne dagen ble frøkena mett og i godt humør :)

Så da satser vi på at frøkena klarer å ta pause i skravlinga under matpausen for å fylle på lageret :)

Deilige fredag - God helg! Forhåpentlig med mat ;)

Matpakke. Eller mangel på...

Junior har hele høsten hatt kantinekort på ungdomsskolen. Det var vel en av tingene han gledet seg mest til ved å begynne på ungdomsskolen. Det og midttimen. (Altså mat og fri...) Mora synes jo egentlig det var en kjekk ting med en velfungerende skolekantine. Mora slapp unna med en mindre matpakke å lage til, mens sønnen fikk god, sunn og ofte varm mat til lunsj. Og det funket lenge. Det eneste sønnen var skeptisk til, var suppedagen. Suppe er ikke favoritten.
Men så gikk han lei. Når maten går igjennom Juniors sensur bare to dager i uka, erklærte han at han ikke ville ha kantinekort etter jul.
Og til tross for at mora skimtet mer jobb for henne selv, så ble hun jo litt fornøyd. Mammas matpakker er bedre, ja! Jepp! (litt sånn selvsikkert sagt)

Så begynner vi på nytt semester, og Junior kunngjør at han ikke vil ha lunsjen pakket i matboks, men heller bare i papir.

HVA?

Mora fikk jo nesten dånedippen og pustebesvær og det som er av sjokkerte diagnoser, matboksdilla som hun har.



Er det dette jeg har å forholde meg til? Som utgangspunkt for kreativ lunsj?


"Jeg gidder ikke gå fra kantinen og legge matboksen i sekken i klasserommet før jeg går i hallen i midttimen. Papiret kan bare kastes."

"Men da blir det jo bare ei skive med vanlig pålegg på! Det kan ikke bli masse ekstra i matpapiret!" (sagt i en litt truende tone, i håp om å skremme avkommet til fornuft)

"Nei, det er greit det."

HVA???!!!!
Diagnosen ble enda værre. Det er like før medisinering må til.

At han ikke vil ha stjerneformede gulrotbiter og agurkhjerter kan jeg skjønne. Det er liksom ikke så kult når du er 13 år. Men bare ei skive med svett salami, - til Nugattigutten? Frukt får han på skolen, så han vil ikke ha det med heller. Nei, sånn matpakke klarer jeg nok ikke lage. Han kan jammen meg få lage den selv! Eller få hjelp av pappaen. Han fikser sånt.

Prinsesseturn

Helgen vår har vært viet til turnsportens verden. Prinsessens turnforening arrangerte stor konkurranse, og Prinsessa selv var veldig spent. Hun har deltatt på endel små oppvisninger før, men nå var hun klar for sin første virkelig store opptreden i konkurranseverden - iført splitter ny konkurransedrakt. Lykke!

Nå er det slik at man ikke får konkurrere før det året man fyller 8 år, og siden det for hennes del ikke er før etter jul, så ble det ingen rangering på henne denne gangen. Men hun fikk vise sine programmer på alle apparater, i likhet med alle de andre jentene i gruppen hennes, men som oppvisning istedenfor konkurranse. Litt kjekt å få prøvd seg, men uten å måtte ta stilling til poengsummer. Bare en muntlig tilbakemelding fra dommerne, og det er jo fint å få vite hva man har gjort bra og hva man kan øve litt mer på.







Frøkena var fornøyd med egen innsats, men mest av alt fornøyd med hele helgen og alt den har medført. 18 timer i hallen - og hun mente hun ikke var sliten engang. Mora er nok litt uenig i det, for frøkenas lunte var ganske kort og tynnslitt i kveld... - men her kan det ikke diskuteres...

For disse jentene er det utrolig sosialt med slike arrangement. Å få være sammen i mange timer er stas - mange gode venninner har det etter hvert blitt, og også nyervervelse av vennskap. De største jentene er de virkelig store forbildene for de små, og å få være sammen med dem er jo det største av alt. Å få høre at man er flink og bli heiet på av en 13-årig Norgesmester er fantastisk for en 7-åring! De store jentene vet sikkert ikke nok hvilken utrolig stor påvirkningskraft de har på de små, men de utøver "jobben" som forbilder på en eksemplarisk måte. Jeg blir fascinert av både hvor utrolig dyktige de er sportsmessig OG sosialt!

Og den beste "opptredenen" til slutt; turen frem for å motta pokalen!

 

Prinsessa er i dyp, dyp søvn nå, og drømmer nok høytsvevende drømmer - mens mora puster godt ut med beina på bordet og tenker hun må komme seg opp snart for å gjøre klar Prinsessens turnbag til morgendagens trening. Bevegelser skal perfeksjoneres og nye trinn øves inn.

 

God søndagskveld!

Sommerfester, mat og bekledning

Pia har skrevet noen innlegg om alle avslutninger som foregår på denne tiden og det høye antallet pølser som man drasser med seg hit og dit, i all enkelthets skyld. Akkurat der er vi også. Det skal jo være en avslutning for alt, og skal det grilles, er pølsepakkene en sikker ingrediens i matkurven. Det blir sjelden noe mer avansert midt i dette hektiske kjøret siste uka før skoleferien (du kan også ta med nest siste uka - den er gjerne fullbooket, den også).Når det så er duket for sommeravslutning for Junior  - altså siste året på barneskolen, holder det visst ikke med den pølsepakken lenger. Felles koldtbord fører til en litt større forventning om mer kreativ mat. Så når denne mora akkurat hadde kommet seg hjem fra gårdagens sommerfest, var det bare å hive seg rundt på kjøkkenet og forberede dagens rett.

Nå har jeg ikke tatt bilder av de utallige pølsepakkene som har vært fortært i alle slike anledninger, det er lizzom litt lite schvung over dem... Men jøssda, vi har selvfølgelig hatt pølser i dag også, bare i en mer fæncy variant. Selvfølgelig må man jo skryte litt av det, når man først har slått på stortromma og kokkelert litt ekstra.

Dårlig mobilbilde, tatt i all hast i smug på jobb, så ingen skulle lure hvorfor jeg i all verden tok bilde av maten...

Spydene ble laget i går og medbrakt på jobb i dag. Og kjapt plassert på en halv melon på kjøkkenbenken på jobb, før jeg ballanserte den ut i bilen og kjørte til festlokalet. Ikke lett fraktbar mat, om jeg får si det... Men både jeg og maten kom oss velberget frem.

5 minutter hjemmom for å freche seg litt opp, før det bar til skolen for å overvære klassens siste forestilling. Flott og vedmodig. En gjeng herlige unger/ungdommer/engler/bajasser - de fleste kan vel gå under alle betegnelsene, sånn litt nå og da ;o)

Flotteste gutten! (Men neppe slik kledd i kveld - altfor kjedelig med helhvitt for en 7.klassing!)

Til alle disse eventene denne tiden, kreves det gjerne at de har med seg kostymer og rekvisitter og hva annet det måtte være. Og det fikses og ordnes. Jo eldre unger, jo mer klarer de selv. Men mora liker jo gjerne å ha en viss oversikt over at alt blir riktig. Og det klarte jeg, også i år.

Som selvutnevnt klessjef, er jeg også temmelig bestemt på at ungene skal være riktig kledd ved sånn noenlunde høytidelige anledninger. Ikke noe slipstvang på skoleavslutning altså, men det er absolutt ikke godkjent å stille i en utvasket, litt for liten fotballshorts og t-skjorta med flekken som ikke går bort i vask.

Og nå sitter jeg her med lettere hjertebank. For her glippet det litt på kontrollfronten. Jeg glemte å avtale bekledning med Junior i går kveld. Han hadde oppmøte på skolen før jeg var hjemmom. På forestillingen så jeg han i kostyme. Og siden han har en lillesøster som måtte legges, dro jeg hjem etterpå, mens pappaen fikk være med videre. Noe som innebar middag og disco til langt på kveld.

Jeg tror han klarer seg bra, for klær begynner å ha en viktig funksjon, bortsett fra å dekke og varme kroppen. Problemet ligger vel noe mer i retning det å tenke litt fremover... Så nå er jeg spent. Høytidelig overrekkelse av diplomer og denslags - og disco - i den shortsen, eller...? Kontrollfreaken er bekymret.

Til tross for hyggelige fester; er du, som meg, glad det er skoleferie og roligere tider snart?



Sommer

Sikre sommertegn:

Barna plukker blomster

Mor plukker sokker

Barna hopper på trampolina

Mor hopper over kleshauger

 

Plasterlageret tømmes

Huset fylles med kunstgressbaneknotter

 

Hva er dine sommertegn?

Helgepuslespill

Helgens puslespill er igang. Jeg klager ikke, for jeg får faktisk ganske mye hjemmetid. At den tiden skal fylles med mange oppgaver, prøver jeg å ikke tenke så mye på.
1.betjenten var så heldig å ha fri i dag. En dag som ble brukt til å kjøre skytteltrafikk mellom levering og henting av unger, handling, foreldremøte og et visst antall oppmøter i ishockeyhallen for ordning av både det ene og det andre i forbindelse med et stort hockeyarrangement i morgen. Så mye for den fridagen lissom. Jeg kunne ikke komme hjem til nyvasket hus engang! Tenke seg. Hvor er effektiviteten? (Neida, kjære, du hadde nok egenrådige hockeyspillere og lagledere, og mange baguetter å tenke på.)

Fruen selv kom sent hjem fra jobb, med yngste unge på slep. Og siden man selvfølgelig ikke gidder gå flere turer fra bilen og inn, så ser vi ut som et halvt flyttelass på tur - med barnevogn fyllt med en stykk unge, sekker, utedress, ski, staver og sko og diverse andre ting som lå i bilen og som jeg gjerne skulle hatt inn i hus. Puh! Så var vi inne - i huset som ikke var ryddet og vasket, og som var forlatt i all hast med klær liggende overalt, siden ei frøken hadde byttet om til turnklær før trening. "Åh, skulle jeg rydde i dag?" svarer Junior når mor poengterer at det er umulig å komme seg inn i gangen på grunn av alle klær, sko og sekker som ligger "gjenglemt" fra 12-åringen.

Far kommer hjem med en unge og tar en annen med seg igjen på ny trening. En unge kommanderer sin mor til å lage middag, en annen unge hyler om hun ikke får sitte på armen MENS mor lager middag. Lett å lage taco med en hånd liksom...

Foring. Legging av minstemor. Som alltid legger seg rett ned uten et knyst. Men ikke i dag. Absolutt ikke i dag! Legging av en unge til og byssing av en annen. Tiden går. Husarbeidet venter, og det gjøres bare akkurat så mye som orkes. Litt deilig tid i sofaen nytes :o)

Og nå venter senga. I morgen er det tidlig opp. Far skal bruke hele dagen i ishockeyhallen. Junior skal bruke neste like mye tid på samme sted. Mor og jentene skal kjøre Prinsessa på trening, IKEA-shopping (ikke akurat gjort på et øyeblikk. Dessuten er fruen aldri kjapp når det er snakk om shopping), handle, klargjøre og teste ut endel hemmeligheter til vår del av Lyckliga gatans 4-stjernes middag (som nærmer seg litt for fort), stikke innom hockeyhallen for å vise litt engasjement. Og så var det denne maten ungene helst bør få innimellom også. Og stell. Og lek. Og oppmerksomhet sånn generelt da. Og da har vi enda ikke begynt på de huslige syslene og alle "burde-burdene".

Søndag forløper i et kjapt tempo, den også. Men heldigvis (?) er butikkene stengt da, så noe roligere blir det. Sa noen det var mandag snart?

God helg!

Hvordan forløper din helg seg?

Oppdragelse fra flere hold. Eller mangel på sådan.

De eldste i en søskenflokk har en oppdragende effekt på de små. De små ser jo tross alt, i ganske stor grad, opp til sine eldre søsken. Da gjelder det for mor og far å få de eldste med på laget sitt.
Det er ikke alltid like lett.

Ikke så sur og anklagende her altså... men heller ingen solstråle.

Som når man roper ut "Ikke trøst lillesøster!" når hun står og hyler av fulle lunger fordi hun ikke fikk det som hun ville hos sine foreldre. Til forferdelse hos storesøsknene. "Hva??? Ikke trøste?" Tenk så fæle foreldrene kan være mot stakkars, søte lillesøster! Og lillesøster sender et anklagende blikk mot sin mor, mens hun får full oppmerksomhet fra storebror...

Får du oppdragelses"hjelp"?

Puslespillet avanserer

Prinsessa har blitt en habil turner i løpet av høsten. Hun har utviklet seg masse, og vi er stolte og fornøyde foreldre. Vi liker at ungene er glade i idrettsaktiviteter, og vi oppfordrer nok mer til det enn andre aktiviteter. Som musikk. Eller kunst. Eller natur. Selv om vi liker det også. Men det gjør godt å vite at ungene er fysisk aktive.

Da treneren på gymsalturningen hun gikk på sist vår, gjerne ville hun skulle begynne med Rytmisk Gymnastikk, for hun hadde gode annlegg, ble jo selvfølgelig foreldrene stolte over den flinke frøkena. Og de gikk rett på. Og særlig når foreningen begynte å sende mailer med informasjon og oppfordring om å komme på prøvetime. Oi, hun har gjort seg bemerket, tenkte vi. Så da ble det prøvetime på RG. Men også på apparatturn. Da Prinsessa så de store jentene som slo hjul på bommen, var valget tatt. Hun ville begynne med apparater!

To ganger i uka i høst har Prinsessa turnet sine timer. Og da vi begynte å snakke om å øke til en dag til, steilet mor. Nei, nei! Så nevner en trener at de gjerne vil ha den håpefulle enda litt mer på trening, og etter at tanken har ligget og godgjort seg litt, er vi positive til det. Hun er jo så flink, og vi skjønner at trenerne ser hun har godt potensiale. Jada, skryt funker!
Så vil hovedtreneren snakke med meg. Hun legger frem at hun vil ha jenta vår med i ei ny gruppe som skal trenes enda hardere. 4 ganger i uka, 4 lange treninger! Gulp! tenker mor.


Vi er foreløpig på ballansering på tærne på bommen, men drømmen til madammen er å kunne slå hjul på bommen. Tenk da! Ho-ho, det er noe å kunne!


Mor tar til seg all skryten på vegne av sin datter (hun må jo tross alt ha ferdighetene etter sin mor, for de kommer i hvert fall ikke fra far! Lite smidighet der å oppspore.) Mor er likevel litt skeptisk, både til treningsmengden for datterens egen skyld, og for puslespillet i familiens hverdag. Men far har tent på tanken, og er svært så fleksibel for at brikkene skal falle på plass. Og med litt ekstra pushing fra turnforeningen, så er vi på kjøret. Frøkena selv er svært fornøyd. Og mor tenker enkelt og greit, at blir det for mye, kan vi jo bare hoppe over på det ordinære partiet igjen.

Vi er på kjøret med turndrakter, og på evig jakt etter glitterhårspray... Og på medalje- og pokalsanking - tenk å få like mange som storebror!

Så da har brikkene våre fått enda litt skarpere kanter, slik at det er vanskeligere å legge puslespillet. Men vi har jo oss selv å takke for det - det er jo vi som sier ja. Og så legger vi litt skyld på trenerne - som vet akkurat hva de skal si for å få det som de vil (det er jo godt å ha andre å skylde på, ikke sant?).

Ettåringen stakkars, får fortsette sin oppvekst i ulike idrettshaller, men får nok ikke begynne på noe selv før storebror har tatt lappen og kan stille som taxisjåfør for sine småsøstre.

Faller dine brikker lett på plass? 

Mens vi venter... på legen.

Minstemadammen i huset har en litt trøblete mage, og det må vi finne ut av. Hva trøbbelet skyldes, altså.
Vi hadde time hos legen, og mens vi satt på venterommet, falt det ned i blogge-mammas hode at nå skulle hun egentlig ha tatt bilder av Vesla, der hun utforsket rommet. Bort og studere en falsk blomst. Den falske jorda måtte også taes i ettersyn. Noen blader måtte "leses". Ei lekevogn fikk noen kjøreturer hit og dit. Bort og hilse på andre ventende pasienter. Hm... hva er dette gulvet laget av, tro? Hvis jeg klasker hendene litt i denne døra, skjer det noe da? Og så var det den blomsten igjen da... Ah, disse bladene så jeg ikke isted...
Mammaen holdt seg i tøylene og tok ingen bilder. Men hun undret seg litt over hva de andre pasientene ville tenkt dersom hun faktisk hadde gjort det - full fotoshoot på legens venterom... Hvor interessant kan det være, lissom? Men jo, det kan være høyst aktuelt i bloggeøyemed!

Det ble ingen bilder fra legens venterom, men heller et tankefullt bilde fra fotografen.

Blodprøvetaking av snuppa var imidlertid et kapittel for seg selv. De klarte ikke å treffe noen blodåre, og vi ble sendt til laboratoriet på sykehuset. Jaja, det får gå, tenkte mor. Men etter å ha stått i kø der i over en time, og det så var vår tur, hadde imidlertid pasienten selv fått nok. Tenk å måtte sitte i ro og attpåtil bli holdt fast! Makan! Det endte med hyl og vræl så øra flagra, men vi kom oss i mål. Det var ei dypt fornærma, men likevel lykkelig lita frøken som forlot rommet - hikstende og leende på samme tid. Godt fornøyd med å kunne forlate stikkedamene. Mens hun pekte på armen sin og utbrøt "Auuu!" Og det skjærer i et mammahjerte, at et av de få ordene gullet har lært seg er Au!

Ønske om spagettiarmer. Lange sådan. Gjerne flere.

Livet vårt er til tider ganske ofte hektisk. Men ungene er i så forskjellig alder, så de har temmelig ulike behov. Det som er utfordrende når man er alene med dem, er gjerne frakting til treninger og kamper og bursdager og hva annet det nå enn måtte være, samtidig, kombinert med minstelillesøsters søvnbehov. Å være på flere steder på samme tid, er jo, som kjent, litt vanskelig.
Noen dager kan man imidlertid kjenne på følelsen av å slites i fra alle kanter hjemme i sitt eget hus. Som i dag.

1.betjenten er på jobb, og vi har fått unna både trening og turnoppvisning. Vel hjemme kommer ungene seg i gang med ulike sysler, mens mor kan tilbringe sin tid foran kjøkkenbenken. Husets far har bursdag i morgen, så det må bakes. Morgendagens middag forberedes så langt det går (ekte husmoremne, ikke sant!? Jadda!).
Middag må vi ha i dag også, så da er det enda mer kokkelering. Innimellom lek og prat og styring med ungene. Baksten fører til voldsomme mengder oppvask, og det må tas. For Junior skal nemlig bake en lenge planlagt eplekake. Men så huska han ikke så godt hvordan han gjorde det sist, så det kreves en god del mammahjelp.
Prinsessa har plutselig dalt i form, og temperaturmåleren viser 39 grader. Ingen mat frister, og du og du så fælt alt er! Og så fryktelig det er å bli syk nå, for da ser det dårlig ut for bestevenninnebesøk i morgen! Oææ!
Minstemor, som innimellom har blitt lagt for natta, vil ikke sove likevel, og må ha en og annen kos. Så da løper mor mellom hver av ungene, i tillegg til morgendagens middag, bursdagskaken, kjøkkenryddingen og enda en runde med ungene. Puh, er det sånn å være trebarnsmor med ikke-hjemme-akkurat-nå-pappa? Sånn egentlig? For til vanlig er våre utfordringer utenfor huset og ikke innenfor.

Og jammen må ungene vaskes en gang iblant også...

Desemberklar

Desember er her, med all sin juleprakt! Bortsett fra at det mangler både snø og julestemning... Og egentlig synes jeg det er deilig med plussgrader og bare veier. Og for ikke å snakke om det faktum at jeg slipper både snømåking og isskraping. Lykke!
Og julestemninga, den kommer nok ;) Vi er i hvert fall klare.

Adventskallenderne jeg tidligere har laget til de to største, kom ned fra loftet - og forsvant opp igjen. Det datt nemlig ned i fruens hode, at henger man opp 72 pakker og samtidig har ei klåfingret ettårsfrøken som tasser rundt for egen - og viljesterk - maskin, så er det en heller dårlig kombinasjon. I hvert fall hvis man har annet å gjøre enn å fotfølge pøbelen og gjenta ordet "nei" i det uendelige.
Så ungene har gått med på en annen kallendervariant - men bare i år, må vite. Neste år må da vel frøkena være godt nok oppdratt til å holde fingra av fatet!





Når først saken er som den er, må jeg innrømme at 30.november ble en deilig og avslappende kveld. For normalt sitter fruen til langt på natt og sorterer pakker, putter i poser, merker og planlegger. Passe ør i hodet og sur for at hun ikke begynte tidligere. I år var det gjort på 1-2-3 :) Og ikke mye tankevirksomhet var nødvendig. (I sitt stille sinn ser mor for seg en permanent løsning...)

Vi erklærer desember for åpnet!

Et elskelig krapyl

Minstemor er et herlig vesen. Med sitt strålende smil og sosiale personlighet har hun lett for å få oppmerksomhet, også fra totalt ukjente. Hun hilser på hvem som helst som går forbi. Selv den småsure fremmede som vi passerer på butikken finner frem smilet over et ett-års-hei med påfølgende glis :)
Og den ene etter den andre undrer seg over om hun alltid er så blid, hvorpå mor kan svare at ja, hun er stort sett det. Den stolte mora synes jo hun er den blideste, sjønneste og mest fantastiske ettåringen i verden!

Men så oppstår det iblant sånne hendelser som er ganske ukjente for mor og som drar henne litt ned fra selvdigging-på-vegne-av-sitt-eget-barn-skyen... Som da vi var innom Nøstebarn-butikken for å handle oppskrift og garn. Og solstrålen var byttet ut med et høylydt krapyl. Det skjer nemlig ei slik forbytning iblant. Når frøkena er plassert i ei vogn i sakte fart, eller enda værre - helt stillestående.

Frøkena begynte å klatre i vognen (siden mor ikke hadde festet henne i selene) og av erfaring vet mor at dersom vi da begynner med seler blir det bråk. Men det lå noen leker på gulvet, så mor tenkte den lille kunne få sitte og leke litt der. 6-årsprinsessa skulle passe på lillesøstera mens mora fant frem det hun skulle ha.
Så observerer mor sin yngste sittende å dra ned en haug av luer på gulvet, og hva gjør "barnepasseren"? Jo hun sitter og fingerhekler helt for seg selv. Takk for hjelpen liksom...
Mor forter seg å rydde opp etter minstepøbelen og tenker den lille kan sitte på armen under resten av butikkbesøket. Men der protesterer vesla vilt. Hun vil absolutt ikke bli bært! Alldeles ikke! Og denne frøkena har lungekapasitet så det holder.

Det sprellende, hylende krapylet er ikke lenger opptatt av smil fra fremmede. Hun driter rett og slett i de andre. En litt brydd mor tenker at dette gidder jeg ikke. Jeg vil ut! Og legger alle varer kjapt på plass og haster ut med vogna, med en vrælende unge på armen og en fingerheklende unge etter. Og de fremmede smilene er byttet ut med fremmede som velvillig holder døren åpen så vi kommer oss ut. Jeg mistenker at det ikke var for å hjelpe meg, men heller for å få oss fortest mulig ut.

Jaggu godt mor skal begynne med fri fra jobb hver torsdag, slik at hun kan få gjort unna ærender ene og alene! Eneste problemet er at mor gjerne vil ha krapylet hjemme sammen med seg for å få masse ett-års-kos...

Ha en fin kveld, enten den er fylt med smil eller hyl ;o)

Den siste gangeren

Minstesnuppa er syk, og hva finner hun på hun skal da? Jo, da er det på tide å begynne å gå. Babyen min, som egentlig ikke er noe baby lenger, blir enda mer selvstendig. Stolt som en hane tasser hun sånn passe ustødig bortover gulvet, til stor ståhei av resten av familien.

Og siden jeg fortsatt ikke klarer å legge ut video her, så får det holde med et uklart mobilbilde. Frøkena vil ikke stå stille og starte å gå akkurat når mor er klar med fotoapparatet nemlig. Makan!

14 måneder rakk hun å bli, den kjappeste gangeren av ungene våre. Første var 16 og andre 15 måneder. Ikke de raskeste altså. Men ganske greit likevel. Da har de lært seg å passe seg for endel farer og ikke bare ture frem hvor som helst. Men treigheten - den kommer fra pappa'n altså! Mora er av det kjappere slaget, må vite. Nå har vi jo starta sånn fin nedtelling fra fars nivå (16-15-14), og skal vi nå mors nivå, er det bare å sette til verden fire unger til. Det gjør man jo for å få orden i rekken vel? Nei-nei-nei!!! Ikke aktuelt! Men vil bare at babyen min skal være baby litt lenger...

Ha en fin kveld, stødig eller ei!

Helgepuslespill

Selv om mamma'n i huset er syk, så går familiepuslespillet sin vante gang. Det nytter liksom ikke å bli sykemeldt fra mammajobben. Til nå har dog mamma'n fått en god del fri, mens pappa'n har tatt mange av oppgavene. Men nå er det full innsats i mammajobben igjen. Far reiser nemlig bort på en lenge planlagt helgetur.

I feberørska må mor bake to store kaker som skal leveres på turnstevne i morgen tidlig. To gevinster må også skaffes til veie og leveres. Prinsessa skal kjøres i bursdag i nabobyen, og det må selvfølgelig handles bursdagsgave. Prinsessa må også få seg nye sko, siden den ene joggeskoen hennes plutselig mangler halve sålen - det blir liksom litt vått og kaldt med så mye gjennomtrekk... (og til tross for mors kjærlighet for sko, så har dattera bare ett par joggesko i år. Tenke seg! Ikke lurt. Hun har mange varianter av sandaler og pensko da, men det hjelper liksom litt lite på denne tiden... Og til tross for mye regn i høst, så er det jo ikke støvelvær hele tiden.)
Søndag skal Prinsessa være med på turnstevne for aller første gang. Da skal vi tilbringe mange timer i turnhallen. Mor krysser fingrene for at feberørska skal ha gitt seg til da - X X X

Og selv om mor ikke spiser noe særlig for tiden, så krever vel ungene litt mat i ny og ne. Det bør de vel helst få.

På slike dager er jeg veldig glad for at ungene har så ulik alder. Store unger har mange aktiviteter og skal kjøres hit og dit i stor skala, men så er de også såpass selvstendige at de kan hjelpe til med mye. Så selv om storebror ikke har turnstevnet som førstevalg av søndagsaktivitet, så har han gått med på å være med og passe litt på minstesøsteren sin. Greie gutten!

Men når jeg tenker meg om, så tror jeg vel ungene kommer til å ha en storartet helg. Gjøre hva de vil, se på tv så mye de vil og spise hva de vil - så lenge de greier det selv, sier nok mor ja til det meste ;o)

Husets kommandosentral er plassert i sofaen - forhåpentligvis med kontroll...

God helg - med eller uten kontroll!

Barnehagejente

Nå har jeg definitivt ingen baby mer! Min lille skatt har blitt barnehagejente. Oh joy og Brist ei mitt hjerte! Dette er det delte følelser rundt asså.
Ett år er en fantastisk deilig, utviklende og utfordrende alder, og hun kommer til å ha stooor glede av å være sammen med masse barn, sosial som hun er. Men likevel er det vemodig. Hun er jo lillebabyen min, og det kommer hun til å være i lang tid (trolig mot sin vilje). Hun frigjør seg fra mamma og pappa - helt naturlig og et godt tegn, men likevel altså. Vemodig.

Godt igang med lekingen.

Deilig å kose på puta, akkurat slik nabojenta gjør.

Nå er jeg jo så heldig at jeg kan ta en liten titt og få en gullkos i løpet av dagen, siden vi tilbringer dagen i samme hus :o) Det gjelder for mor å bare styre seg litt nå...

Nå "nytes" kvelden med merking av tøy, pakking av sekker og matpakkelaging til TRE!

Lurer på om tiden 20-23 kan innvilges en ekstra time?

En stor dag

En stor dag for ei skolejente.

Ei stor skolejente, men samtidig ei lita jente.

En stor dag for mamma og pappa.

Veslejenta har tatt et stort steg inn i sitt utdanningsforløp.

Ei selvstendig jente,

som likevel synes det er godt med i hånd å holde i.

En dag hvor mamma og pappa må slippe litt mer opp på kontrollen,

og stole på at veslejenta skal få fine, morsomme og lærerike år.

Gratulerer, kjære skolejenta vår!



1 år

Min lille skatt er ikke baby lenger. Hun er stor jente på 1 år! Men hun kommer nok til å være mammas lille baby enda i mange år - trolig mot sin vilje...

For ett år siden ble jeg trebarnsmamma. Vi ventet og ventet og ventet på at frøkena skulle komme, men som sin storsøster var hun særdeles treig. Litt kluss med terminer, og sta som jeg var, holdt jeg fast på "min" dato. Men det gjorde ikke vesla. Hun lot vente på seg. Helt til mamma'n sa at nok var nok, og fikk legen til å sette igang det hele. Noen timer etter mors tale til (den svært strenge unge kvinnelige gravide) legen, fikk vi møte vårt lille rusk. Og mor var bestemt på at det blir ingen flere fødsler i Puslespillfamilien, for en fødsel som kommer inn i kategorien styrtfødsel, er overhodet ikke behagelig! Men rusket var flott, og det vonde var ikke nesten glemt.

De tre første månedene var hun som et forskremt lite frø, skvatt av det minste nys. Mun hun har kompansert for denne første tiden. Hun er alldeles ikke noe forskremt frø! Hun gjør alle rundt seg til forskremte frø... Hun har et stemmevolum som mangler kontrollknapp, og hun vet å bruke det.

Men ellers er hun overstadig blid! "Hei!" er svært ofte hørt fra henne, og hun reiser seg opp ved bord og alt annet i passe høyde, hvor hun sniker ei lita hånd for å røre alt som ikke røres skal. Det er imidlertid litt vanskelig å vite hvordan beina skal benyttes best mulig i stående posisjon. Så gåing venter vi litt med.

Så kommer et bilderas fra veslas første år, for de som ønsker  å se.

Helt fersk og i selskap med et koppel av bamser, forært av storbror og storesøster.

Alltid blid og glad.

Emma i fine dåpsantrekket etter storesøster. Designet og sydd av bestemor.

En glad nisse.

Tannpussen går lett som en plett.

Fortsatt like blid.

Is er fantastisk!!!

Fineste snuppa :o)

Gratulerer med dagen, lille venn!