Det er litt interessant det her med foreldrepublikum på idrettsarrangementer... Nå ser jeg på meg selv som ei temmelig rolig og avballansert idrettsmamma. Jeg er opptatt av at ungene først og fremst skal ha glede over å drive med idrett, og foreldrene skal rose innsatsvilje og ikke bare prestasjoner. Det viktigste er jo som kjent ikke å vinne, men å delta og gjøre sitt beste. Jeg ser dumt på de foreldrene som blir overivrige på tribunen, som roper og kjefter og "tar liksom helt av". DET er ikke meg!
I dag var jeg i ishallen for å beskue den eldste håpefulle i to hockeykamper. Første kamp starta dårlig for gutta... den fortsatte dårlig... og den endte dårlig... Og for hver gang motspillerne og deres medbragte publikum jubla over et mål, kjente jeg en irritasjon som boblet i magen. Vi kunne tidlig ane hvordan kampen ville ende, og jeg syntes det var temmelig unødvendig å juble og hoie på den måten. Stakkars gutta våre - mister jo motivasjonen av sånt! Sure blikk ble kastet over på motsatt ende av banen...
Så var det klart for kamp nr 2. Gutta var tydelig mer motiverte, skøytene funka bedre og jubelen på tribunen var høylydt da første mål gikk inn i nettet. Flere mål fant riktig vei, og håpet om en god lørdagskveld vokste (reise hjem med bare tap gir nemlig en noe dårlig stemning). Hvem hadde hjerteklapp hver gang gutta kjempa foran mål: jeg! Hvem klappa seg sår i hendene: jeg! Hvem jubla - høyt - for hvert eneste mål (også da seieren var tydelig i sikte): jeg! Hvem kasta et litt hovmodig blikk på de andre foreldrene som var blitt særdeles stille: jeg! Om jeg er fornøyd? Jepp! Helt greit at de taper en og annen kamp, slik at de får kjenne på den følelsen også, men helst ikke så store tap da! Det ER gøy å vinne!
2 kommentarer:
he he, ja foreldre lar seg vel rime med. Velkommen som følger hos meg, koselig.
He he. Jeg vet hva du mener.... Jeg ble ganske begeistret da Sønnen omsider fikk oppleve å vinne en fotballkamp etter å ha tapt rundt ni på rad. Litt balanse er fint.
Legg inn en kommentar