Bombing. Og luevalg

På biltur er 5-åringen atter en gang på tur inn i en av sine mange fantasifulle berettelser. Denne gangen handler det om at hun har sett en mann på tv som sprengte av en bombe. Jaha? Ja, han hadde faktisk laget masse bomber, 37 stykker, tror jeg det var. Mange døde, og det gjaldt også babyer. 210 8-åringer døde, og seks 5-åringer (hun kunne nok ikke la så mange gjevnaldrende dø i fortellingen sin...). Jeg kjenner at det klør litt både her og der av denne berettelsen, og pedagogen i meg sier "Fyyyy" - tenk at hun har fått med seg bombing og dødsfall på tv. I neste øyeblikk prøver jeg i tankene å unnskylde meg selv med at ja-ja, sånn er det når man har eldre søsken... De yngre blir kjent med verden på en hardere måte enn den førstefødte. Hun legger videre ut om denne bombemannen og alt han har funnet på. Han døde visst til slutt selv også, og det syntes hun faktisk var bra, siden han hadde gjort så mye stygt! "Har du altså sett alt dette på tv?" spør jeg. Åja, det har hun. "Hvilken tv da?" Oppe på rommet mitt, forteller hun. "Eh... er det en fantasi-tv inne i hodet ditt?" Hun gapskratter og roper jaaaa! "Kan du ikke heller se på noe fint på den tv'en?" får påfølgende svar: "Nei, ikke med denne luen på. Hvis jeg tar på meg snill-lua mi, kan jeg se ponnyer og sånne snilleting!" Så da er det lua det kommer an på! Kjekt å vite...