Skravling med puseknapp

Mor var litt temmelig sliten i sitt hode etter mye søskenkrangling og fjas hjemme. Ut og gå tur med jentene, men ikke overraskende hadde 5-åringen havnet på skravla (aaaner ikke hvor hun har det fra...). Sakte, men sikkert, kjente jeg at ørene gikk over i automatisk lukkemodus. I en periode hørte jeg bare et gjevnt babbel fra sidelinjen, avbrutt med et "ikke sant, mamma?" etterfulgt av et "mmm" fra meg (gudene vet hva jeg mmm'et til).
Men etter noen hundre meter i min egen boble, og hodet hadde begynt å ta inn frisk luft, klarnet det litt, og jeg "våknet" igjen til en av hennes filosofiske og underlige tanker (denne gangen gjaldt det visst hvem som kom først av babyen og mammaen, alias høna eller egget-funderingene). Og det slo meg i et lattermildt øyeblikk, at det er slitsomt, men akk så herlig med ei frøken som deler så mye av sine tanker. Plutselig er hun så stor at vi klager på at "du forteller oss jo ALDRI noenting!" (Der har vi vært lenge med storbror, og det er ganske slitsomt det også.) Så skravling ER en fin ting! Men det hadde vært fint med en liten pauseknapp...