Dagens tanke #2

Er jeg the mum from hell når jeg sender den energiske 2-åringen inn på rommet til storebror for å vekke han - litt før tenåringen egentlig er klar for å stå opp en helgemorgen...?

Særlig når jeg ler litt for meg selv i stua når jeg hører:

"Saaander! Stå opp! Stå OOOPP! SANDEEER! STÅ OOOPP!!!!" Som blir etterfulgt av noen grynt fra storebror under dyna.

2-åringen kommer ned i stua med en lettere oppgitt mine over at storebror ikke vil stå opp. Og jeg fortsetter å humre for meg selv. Og synes det er ganske gøy å overlate vekkingen til minityrannen ;)

Nå har Junior en kamerat på overnatting. Jeg vurderer å bruke samme vekkemetode i morgen også... To oppvåkninger = dobbel lykke :))))) ...for mor... ;)