Puslespillmaraton

Innimellom permisjonens late dager, får jeg iblant et realitetssjokk. En forsmak på hvordan hverdagen egentlig fortoner seg med 3 unger.
Det er ikke det at det ikke er nok å gjøre på disse "late" dagene, men jeg er i hvert fall ikke neddynget i arbeidsoppgaver som virkelig haster. Det jeg ikke rekker i dag, gjør jeg en annen dag. Og så bruker vi god tid på det meste.

1.betjenten er på kurs, og er mer eller mindre fraværende fra hjemmet i to uker. Ergo: mer jobb på mor. I går hadde vi noen maratontimer på ettermiddagen. Junior skulle ha mat og komme seg på trening. Så måtte mor innom på jobb før henting av Prinsessa i barnehagen (et pluss at det er på samme sted! Tidsbesparende.) Hjem og fore 6-åringen, vaske av et kilo skitt på kroppen, slik at hun så sånn noen lunde presentabel ut, på med treningstøy og rett på trening. Og selvfølgelig med babyen på slep oppi det hele.
Medbrakt babymiddag ble servert på gangen mens vi ventet på storesøster, før vi oste videre på foreldremøte. Eldste ble plassert ute på lekeplassen, og mor løp i skytteltrafikk mellom stolen sin og et åpent vindu, hvor Prinsessa til stadighet befant seg for å formidle noe til sin mor. Møte ferdig, og full fart hjem. Middag ble lagd i en rasende fart, og fortært enda raskere (for mor i hvert fall), før minstemor krevde kveldsmat. 1.jente til sengs. 2.jente til sengs. En prat med Junior, før han også gikk til sengs. Og DER kunne mor sige sammen i sofaen.


 
Og jaggu meg ble hun værende der til leggetid, med mange meninger om hva hun egentlig skulle gjort denne kvelden... Den mest fremtredende tanken: Takk og pris at jeg ikke har vært på jobb også før maratonen!
Kjenner jeg er litt spent på høstens puslespill, med to arbeidende foreldrebrikker, to skolebrikker med mange aktiviteter og en liten fersk barnehagebrikke... Tempo må nok skrues opp enda et par hakk.

Hvor på skalaen er ditt tempo?