Vi var altså skjønt enige. Det var den gang. Det er ikke nå. Vi er fortsatt enige, det er den gangs kjøp vi ikke er enige i.
"Hva skal vel to normale mennesker med mer enn 150-seng?" Hadde vi bare vært de to normale menneskene i senga så! Normale, ja, men to? TO? Vi er jo FEM! Ergo: 30 cm per stykk. Litt i minste laget, kjenner jeg.
Nå er jeg usigelig glad for at vi har spredt ungenes ankomst til verden såpass godt. Alle er liksom ikke helt på samme stadium nesten på likt. Junior er jo litt over den tida ha han kom snikende inn til oss og borret seg plass i midten. Men han liker å iblant kunne legge seg der en kveld og se på tv, og han liker da ikke helt å måtte forflytte seg når foreldrene krever senga tilbake. Og er søstrene der en helgemorgen, hender det han vil ta del i familieidyllen.
Minstemor har aldri likt å sove sammen med oss. Ikke i samme rom engang. Så den saken skulle man tro var grei. Men så var det foreldrenes behov for søvn om morgenen da. Djises, det var jo nettopp derfor vi anskaffet oss tv på soverommet - for å underholde små barn så foreldrene kan sove litt til. Og siden den yngste frøkena er såpass glad i å se på tv, får vi lenka henne fast i madrassen (lite med festeanordninger dessverre) noen sårt tiltrengte minutter en tidlig helgemorgen. (Dårlig med lenking også, vi må bare satse på at hun følger beskjedene; Ligg! Sitt i ro! Stopp! Vær her!)
Men så er det 7-årsprinsessa da. Hadde alle tre vært som henne, hadde vi hatt et enda større problem. Hun er en sniker. Hun sniker seg inn imellom oss uansett når det måtte være. Noen ganger allerede før vi har lagt oss. Og det er mye armer og bein fra den kanten. Verst går det utover 1.betjenten. Noe jeg synes er bare rett og rimelig. Det er han som er bløtest når det gjelder sengebesøk. "Men det er jo så koooselig", svarer han når mor sier "nei, frøken, gå og legg deg i senga di", sånn halvt i ørska klokka halv fire om natta.
Nå tenker du vel at ei 180-seng hadde vært passende. Neida! Bare 30 cm ekstra er alt for lite i de folksomme stundene! Når vi kommer opp mot 300-tallet, begynner vi å nærme oss, tenker jeg.
 |
| Og så legger du til fire stykk føtter til, så har du oss... Følelsen er der. (Bilde lånt herfra) |
Har du et folksomt sengeliv - i en altfor smal seng?
(Nå kan det høres ut som om fruen er lite hjertevarm av seg. Men hun vil bare ha plass til å sove. Og helst egen dyne for seg selv.)
(Nå kan det høres ut som om fruen er lite hjertevarm av seg. Men hun vil bare ha plass til å sove. Og helst egen dyne for seg selv.)
5 kommentarer:
Ha ha, vi hadde i en periode en 150 seng og en 120 seng satt sammen...
Kjenner til det,
og jeg får rett og slett ikke sove med andre mennesker inntil.
Står heller opp om natta og følger dem tilbake der de kom fra.
Dette har de jo forstått (de 2 midterste det gjelder), så de sniker seg og legger seg ved siden av sin far, som også synes det er så KOSELIG...
Både jeg og mannen sliter med å sove med rakkerunger oppi senga. Så vi gjør vårt beste for å skysse dem tilbake til egen seng de få gangene de kommer tuslende inn (vi er heldigvis ikke veldig plaget med at de kommer, alle sover best i sin egen seng). Men noen ganger hender det jo at de drømmer noe skummelt, og midt på natta har man jo da ikke hjerte til å være streng. Så da blir det så som så med søvnen, i ei seng på 150 cm. Dere får forresten vurdere vegg-til-vegg-varianten, med madrass i stedet for gulvteppe altså. Good luck! :-)
Heldigvis sober de i sin egen seng 90% av nettene, men det er en kamp om å få lov til å sovne der da (varme opp senga vår).
jeg får krampe om jeg ikke får sove om natta......
Klæm
JA!! her hadde vi minstemann i senga leeenge og han ligger ikke stille for å si det sånn. Værre urokråke trodde jeg ikke fantes. Men så kom den aller minste trompeten og han er værre!! han kommer tidlig hver natt og ligger pal helt til klokka ringer. Jøss bavares, det er jo så koselig da, men jeg sover i sikk sakk hver eneste natt, som regel midt i mellom herr trompet og minsten.. du vet, damene i midten,...
Legg inn en kommentar