En hockeymammas bekymringer

Helga vår har vært tilbrakt i en ishockeyhall i Sverige. Bort med kjoler og støvletter, og frem med supporterklær og varme vintersko!

Gutta samler seg for et kamprop før kampen blåses i gang.

Guttene begynner å bli store, og spillekravene med. Å hevde seg mot de svenske lagene er hardt. Sverige er som kjent en mye større hockeynasjon enn Norge, og lagene er i en helt annen liga enn oss. Men gøy er det lell! Gutta fikk dampen godt opp, skøytene fikk fart på seg og pucken fløy over hele banen. Taklinger hører med i sporten, og det bekymrede mammahjertet har i løpet av hockeyårene lært seg å slappe av. Gutta er godt polstra, og de tåler en trøkk (nå diskriminerer jeg ikke jentene altså, for de kan tåle bra de også, men så har vi bare gutter på laget - derfor de omtalte gutta).
En stolt mamma legger fornøyd merke til at den håpefulle har utviklet seg stort med tanke på taklinger. Den før litt forsiktige spilleren går på med fullt mot, dundrer inn i en motspiller og kjemper om pucken. Igjen og igjen. Og han blir taklet igjen, men fortsetter med samme mot og spretter opp etter fall på isen. En og annen spiller blir iblant liggende nede noen sekunder, men kommer seg opp og fortsetter. Det hender at en får seg en såpass hard trøkk at han må ha seg en pause i boksen før han fortsetter. That's the game.

Så er det plutselig en motspiller som ikke reiser seg etter et fall på grunn av en takling - en helt rein takling sådann, ikke noe stygt med den. Dommeren blåser av spillet, men ingen av hverken foreldre eller gutter bryr seg særlig mye. Sekundene går, og etter hvert minuttene, og det føles med ett litt uhyggelig. Gutten rører seg ikke, og beskjeden om at han ikke har følelse i beina når oss. Jeg får frysninger... Nå blir det plutselig en mer alvorlig stemning i hallen. Guttene blir sendt i garderoben for å slippe synet av en sykebil som kjører helt inn på isen, gutten som bli plassert på båre og inn i bilen, og videre inn i luftambulansen som venter utenfor. Da er det ikke lenger så gøy å være hockeymamma...

Kampen fortsetter

Kampen fortsetter etter hvert, og gutta er fullt med. De fortsetter å takle og er tydeligvis ikke blitt for mye hemmet av den tidligere episoden. Og godt er jo det - det er viktig at de ikke blir redd på isen, men fortsetter med full konsentrasjon og stå-på-vilje. Selv skvetter jeg hver gang en spiller blir taklet og faller. Og jeg kommer sikkert til å fortsette å gjøre det en tid fremover...

Og spilleren som forårsaket skaden? Jo, han uttrykte litt bekymring etter kampen. Og da vi fikk høre at alt var bra med motspilleren - så bra faktisk at han kom tilbake for å spille kamp igjen i helga, ja da var det en lettet guttekropp hos oss som spilte videre med godt pågangsmot! Tøffe gutter kan også bli bekymret...