Velkommen til vårt lille puslespill! I en hektisk hverdag er det mange brikker som skal på plass så ukeplanen går opp - og forbausende nok gjør den ofte det!

lørdag 18. juni 2011

Stikk i mammahjertet

Under vår Tyrkia-ferie, ble vi vitne til en skremmende opplevelse. Et barn ble dratt livløst opp fra bassenget med påfølgende hjerte-lunge-redning. Heldigvis kom barnet raskt tilbake til livet, før turen gikk til sykehuset i sykebil. Neste dag var barnet tilbake på hotellet, og moren kunne fortelle at barnet var i god form. Det gjorde godt å høre! Dagen kunne endt så mye verre...

Hendelsen skjedde bare få meter unna der vi satt, likevel tok det tid før vi ble oppmerksom på det. Det kunne like gjerne vært våre egne unger som hadde falt i vannet - og uten at vi hadde oppdaget det med èn gang. Det er jo rop og plask og støy fra alle kanter, uten at man tenker noe over det.
De fleste av oss som så dette, fikk seg nok en vekker og fulgte ekstra godt med på ungene etterpå. Samtidig kan vi jo ikke fotfølge ungene og hele tiden ha blikket festet på dem. Uhell kan skje hvem som helst og hvor som helst. Det er en del av livets harde realiteter. Joda, barn i vann følger man med på, men når de begynner å bli store, er ikke blikket like hardt. Og i hvert fall ikke når de står på land, som dette barnet. Som var uheldig og falt.


Våre tre unger er i svært forskjellige faser når det kommer til det å utforske verden, i og med at det er mange år imellom dem. Når man får slike påminnelser om hva som kan skje, er det hardt for mammahjertet å slippe ungene ut i verden, enten det er i den store verden eller i den lille rett utenfor egen dør. Likevel må man slippe mer og mer opp etter hvert som ungene vokser seg store. Vi vil jo ikke ha en 23-åring med hjelm som henger fast i beina våre 24/7 heller (mulig arbeidsgiveren ville sett litt rart på meg om jeg dro med meg så store unger på jobb....) Målet er at ungene skal lære seg å leve selvstendig. Underveis må man som foreldre tåle mange vonde stikk i hjertet, og forhåpentligvis opplever man bare småhendelser, sett i den store skala.

7 kommentarer:

Silje sa...

Dette kjenner jeg igjen. Jeg opplevde dette med min nevø. Dette var et privat basseng. Jeg var i Spania med min søster, hennes 2 år gamel sønn og mine barn på 3 og 5 år. Vi skulle vaske og klargjøre huset før vi skulle hjem til Norge igjen. Jeg hadde oppgaven innendørs, mens min søster hadde ansvaret utendørs. Hun spylye og ordnet ute, og glemte seg helt bort. Plutselig kommer min datter stormende inn til meg - Morten er død! Skal si jeg fikk fart på beina, hoppet i vannet, dro gutten opp på kanten, og begynte gjennopplivingen. Det var sprøtt, for overkroppen var fult konsentrert, mens bena mine dirret sim gele. Jeg klarte å få liv i Morten, lykke, men vil gjerne slippe å oppleve en slike episoder igjen. Det tar på!

Hilde sa...

Huff, så forferdelig opplevelse! Godt det gikk bra! Og så bra du klarte å gjøre det riktige. Det er ikke alltid lett i en stresset situasjon, og særlig ikke når det skjer med sine nære og kjære.
Ulykker kan skje, sånn er det jo bare. Men man kan jo ikke gå rundt å vente på det, for de fleste slipper heldigvis å oppleve de skumleste hendelsene. Men det setter en støkk i en når man opplever/er vitne til sånt.

Silje sa...

Veldig støkk ja. Jeg hadde aldri gjort gjennoppliving før, men prøvde å få det til slik jeg husket å ha sett det en gang. Det var riktig :) Ting må skje så utrolig fort, og tankene raser forbi. Håper jeg aldri opplever noe slikt igjen. Nå er Morten blitt 15 år, så det er en stund siden, men kjenner det sitter i meg enda. Min datter var 5 år den gang, i dag er hun 18 år, og hun husker hendelsen som det var i går.

Hello Baby Lou sa...

Det er den store skrekken, det skjer jo så fort. Godt det gikk bra.

Whitebite sa...

huff..det er ikke lett det der. man må slippe dem,uten å være for slepphendt..
Jeg lager meg ofte bilder i hodet av alt mulig som kan skje med mine barn.Og det er litt slitsomt..

Maichen sa...

Huff.. jeg får helt skjelven når jeg leser dette.. Godt det endte bra!

Liv-Inger sa...

Huff, fryktelig skremmende når man blir vitne til hendelser som dette. Man kan bare tenke seg om det var ens egne barn det gjaldt.

Du har veldig rett i det du skriver. Man får jo lyst til å bare beskytte dem fra alt som kan være farlig. Men man kan ikke. Man må la dem prøve seg. Støtte og veilede, men samtidig slippe dem. Og ja, det blir noen stikk i mammahjertet. Det hører med. Men de vokser på det. Og det gjør vi nok, vi mammaer også.

Ha en fortsatt fin helg! :-)