Matpakke. Eller mangel på...

Junior har hele høsten hatt kantinekort på ungdomsskolen. Det var vel en av tingene han gledet seg mest til ved å begynne på ungdomsskolen. Det og midttimen. (Altså mat og fri...) Mora synes jo egentlig det var en kjekk ting med en velfungerende skolekantine. Mora slapp unna med en mindre matpakke å lage til, mens sønnen fikk god, sunn og ofte varm mat til lunsj. Og det funket lenge. Det eneste sønnen var skeptisk til, var suppedagen. Suppe er ikke favoritten.
Men så gikk han lei. Når maten går igjennom Juniors sensur bare to dager i uka, erklærte han at han ikke ville ha kantinekort etter jul.
Og til tross for at mora skimtet mer jobb for henne selv, så ble hun jo litt fornøyd. Mammas matpakker er bedre, ja! Jepp! (litt sånn selvsikkert sagt)

Så begynner vi på nytt semester, og Junior kunngjør at han ikke vil ha lunsjen pakket i matboks, men heller bare i papir.

HVA?

Mora fikk jo nesten dånedippen og pustebesvær og det som er av sjokkerte diagnoser, matboksdilla som hun har.



Er det dette jeg har å forholde meg til? Som utgangspunkt for kreativ lunsj?


"Jeg gidder ikke gå fra kantinen og legge matboksen i sekken i klasserommet før jeg går i hallen i midttimen. Papiret kan bare kastes."

"Men da blir det jo bare ei skive med vanlig pålegg på! Det kan ikke bli masse ekstra i matpapiret!" (sagt i en litt truende tone, i håp om å skremme avkommet til fornuft)

"Nei, det er greit det."

HVA???!!!!
Diagnosen ble enda værre. Det er like før medisinering må til.

At han ikke vil ha stjerneformede gulrotbiter og agurkhjerter kan jeg skjønne. Det er liksom ikke så kult når du er 13 år. Men bare ei skive med svett salami, - til Nugattigutten? Frukt får han på skolen, så han vil ikke ha det med heller. Nei, sånn matpakke klarer jeg nok ikke lage. Han kan jammen meg få lage den selv! Eller få hjelp av pappaen. Han fikser sånt.