Julegodteri til besvær

Hjemmelagde fløtekarameller smaker fantastisk. Nå skulle husfruen og sønnen fylle huset med disse herlighetene. Vi rigget oss til på kjøkkenet og satte igang med prosessen. Og det gikk så fint atte. Vi rørte og rørte og rørte i gryta, som det sto i oppskriften. Til slutt måtte nesten hele familien ta hver sine runder med sleiva. Det var bare 2-åringen som slapp unna. Og det var bare fordi hun av syk altså. Kontinuerlig røring i nærmere to timer - vi har jo endt opp med større biceps etter denne jobben!

Pessimisten (les: 1.betjenten) ville ikke tro på at blandingen noen gang ville nå riktig antall grader og var rimelig negativ til det hele. "Jeg skal på jobb i morgen altså!" Her var det ikke mye tro på at vi skulle komme i mål.

Termometeret viste fortsatt ikke nok grader, men fruen fikk plutselig en anelse om at søtsakene hadde kokt for lenge og heiv det i en fei over på bakeplaten. Hm... Hvordan går dette, mon tro...
Blandingen ble etter hvert avkjølt og vi kunne konstatere at massen nå kunne brukes som slegge. Fløtemye karameller var det i hvert fall ikke!

 

Og så dobbel porsjon da gitt! Fruen tenkte som så at når vi først lagde det, så kunne vi lage mye. Noe for å pakke pent inn i cellofan og glasskrukker og gi i julegave, og en god ladning til oss selv til jul. De beste ingredienser ble brukt - svindyre var de også. Det ble så store mengder masse at vi måtte frem med den store pinnekjøttgryta.
Pinnekjøttgryta måtte forvøvrig kastes etterpå. Karamellpresset ble for hardt for den.

Så ble pessimisten forvandlet til den største optimist. 1.betjenten mente at dette funket bra. "Du tar en bit, og så holder den lenge!" Og så mumlet han et eller annet om lagd med mye kjærlighet, innimellom all knaskinga. Nåvel, det blir i hvert fall omdøpt til knekk.

Fruen ble ikke helt motløs, for hun satte igang med å lage brente mandler - dog noe engstelig for kasserollen... Men hun kjente hun trengte noen positive kjøkkenerfaringer på dette tidspunkt.
Jammen ble ikke det også feil! Redselen for å steke også dem for lenge, førte til at fruen tok dem av plata og la dem til tørk altfor tidlig. De smakte delvis godt, men absolutt ikke riktig. Ikke brente i hvert fall. Heller som vanlige mandler med stivnet sukkerlakeklumper på (egentlig ikke gode i det hele tatt, faktisk litt kvalmende, må jeg innrømme...). Denne gangen var fruen imidlertid så lur at hun bare lagde en liten prøveporsjon.

 

Ja-ja, så mye for en god julebakststart... En anelse førjulspessimisme, kjenner jeg.
Men jeg gir meg ikke altså. Frem med Google og finne en mer detaljert oppskrift. Og der fant jeg det riktige for meg; "En idiotsikker guide til hvordan du lager perfekte brente mandler". Kunne det passet bedre? Godt detaljert og med bilder av hele prosessen. Da kan man vel ikke ta feil.

Og denne gangen gikk det faktisk bra. Fruen holdt ut lenge nok, og mandlene ble som de skulle. Endelig litt lykke på kjøkkenet!

Og selv om fløtekaramellene ble hakket opp og omdøpt til sukkertøyknekk, så smakte de godt. Vi kan nok spise knekket i hele 2013 før det går tomt - det ble noen kilo...

 

Har du mer lykke på kjøkkenbenken?

Ha en søt kveld!