Matbesvær

Prinsessa er småspist. Fryktelig småspist. Og når hun trener langt flere timer enn mora i sine villeste drømmer kunne fantasert om, så er det klart at kroppen må på tomgangskjøring iblant. Frøkena ble dårlig av det og fikk seg en liten lærepenge, som jeg håper hun faktisk tar litt lærdom av. Nok mat er viktig - og riktig mat!

Så hva skal man gjøre med ei frøken som er altfor glad i det søte, som ikke har tid til å spise og som er ganske bestemt (og rimelig variabel/inkonsekvens) på hva hun liker og ikke liker?

Etter en lang prat, satte vi oss ned sammen og skrev liste over hva frøkena liker å ha i matpakken og som er bra å spise - og den ble utrolig nok temmelig lang. Så da har jeg jo et bra utvalg å ta utgangspunkt i. Problemet er bare det at Prinsessa til stadighet og helt uten forvarsel, forandrer hva hun liker. Lista må nok gjevnlig revideres.

Nå vil jeg ikke premiere matspising. Mat skal man lære seg å spise fordi det er en nødvendighet for å leve, ikke for å få premie. Men jeg kan være tilbøyelig til å inngå kompromisser, som at til tross for at det ikke fra vårt hjem er lov med Nugatti på skolematen, kan jeg se mellom fingrene på det sånn en gang iblant dersom maten ellers spises. Det er Prinsessa fornøyd med.

Vi gikk inn på en nettbutikk for å bestille flere nye matbokser, hvor hun selv fikk velge hvilke hun ville ha. En gylden mulighet for matboksdillemora å fylle enda mer i matboksskapet. Dette kan vel ikke 1.betjenten si noe på?! (som forbanner alle boksene som tyter ut av skuffer og skap) Det er jo til datterens eget beste...

Hos nettbutikken Going.no fant jeg mange flotte matbokser, sånne med flere rom i. Sånt liker jeg. En butikk som absolutt kan anbefales! Vi bestilte blant annet disse to:

 

Dessverre følger det ikke med mat i, så det får mora sørge for selv. Men det er egentlig enkelt og greit, bare man planlegger litt. Nå er det mye egg det går i, så jeg skulle gjerne hatt ei høne eller to i boden ;)

Stor og god matboks, med flaske som er super til smoothies. En liten omelett med ost og skinkefyll, grovt polarbrød, minitomater, gulrotstaver og litt nøtter, ble Prinsessen mett og fornøyd :)

Pandamatboks i to etasjer med eggerøre og spekemat, grovt polarbrød, frukt og bær og hjemmelaget havrekjeks. Også denne dagen ble frøkena mett og i godt humør :)

Så da satser vi på at frøkena klarer å ta pause i skravlinga under matpausen for å fylle på lageret :)

Deilige fredag - God helg! Forhåpentlig med mat ;)

Turnprinsesse. Og bloggeproblemer.

7-årsprinsessen deltok i går på sin første konkurranse med rangering. De små får ikke tallkarakterer, men de bedømmes ut fra kategoriene Bra-Bedre-Best. Og endelig kunne frøkena også bli bedømt slik hennes klubbvenninner blir. Det året de fyller 8 kan de det. Tidligere har hun deltatt med samme programmer som de andre, men stått oppført på oppvisning. Og hun syntes ikke det var skummelt å bli bedømt. Hun gledet seg stort. Og hun var veldig enig i at det viktigste er å delta og ha det gøy. Og å gjøre sitt beste. Og så er denne frøkena ganske glad i oppmerksomhet, så det var ikke så skummelt å stå alene foran dommere, medturnere og publikum.

Prinsessa ytterst til høyre, med flagg. O'lykke å få gå først i innmarsjen og være flaggbærer!


All treningen har gitt uttelling, for Prinsessa klarte seg utmerket! Hun var særdeles stolt da hun mottok pokal når det hele var over. Nå får alle deltakerpokal, uansett utfall av resultater. Pokal er viktig! Pokalhylla begynner å fylles opp :)
Mammaen og pappaen var så stolt, og frøkena skal få ny turndrakt i premie siden hun har stått sånn på. Det er alltid god motivasjon :) Og at hun fikk Best i alle fire apparater, var jo selvfølgelig ekstra motiverende!

Vi ser frem til OL-deltakelsen om noen år :)

*   *   *   *   *   *

Det har blitt lite innlegg her i det siste. Jeg plages med å få lagt til bilder, og da blir jeg temmelig lei og frustrert.
Dere som har blogspot, gi meg gjerne råd hvis dere vet. Kategorien last inn bilder fra datamaskinen er borte, og jeg forstår ikke helt dette med å laste inn via Picasa. Jeg får ikke opp de bildene jeg vil derfra.
Hvis jeg kjøper ekstra lagringsplass, kommer da muligheten til å laste inn fra datamaskinen opp igjen?

Og en annen sak; dere som skriver innlegg via Blogger-appen, får dere plassert bildene dere dere ønsker i innlegget? Jeg finner ikke noe om at jeg kan plassere dem, så de blir bare liggende nederst i innlegget. Dermed må jeg inn på en pc og redigere før jeg kan legge ut innlegget. Litt tungvint...

Jeg blir glad for råd :) Når det kommer til tekniske problemer, er tålmodigheten til denne fruen særdeles lav...

Høst?

Sommeren er over - uten at den egentlig har vært tilstede. Jeg fikk i hvert fall ikke med meg at den var her.
I forige uke så jeg faktisk en fugleflokk som fløy sørover i v-formasjon.
Det er like greit å fortsette på ullstrikkingen og vente på sommeren - til neste år...

Testinnlegg

Testing - testing - testing!

Jeg prøver å få med et bilde sammen med bloggtittelen min, men det er jammen ikke enkelt! Blogger vil liksom ikke godta det. Mulig den ikke liker forandringer... Men nå prøver jeg å legge bildet ut i et innlegg først, og så får vi se om det går bedre om jeg tar denne omveien.

Når det kommer til alle former for teknisk trøbbel, er tålmodigheten særdeles liten...

Et elskelig krapyl

Minstemor er et herlig vesen. Med sitt strålende smil og sosiale personlighet har hun lett for å få oppmerksomhet, også fra totalt ukjente. Hun hilser på hvem som helst som går forbi. Selv den småsure fremmede som vi passerer på butikken finner frem smilet over et ett-års-hei med påfølgende glis :)
Og den ene etter den andre undrer seg over om hun alltid er så blid, hvorpå mor kan svare at ja, hun er stort sett det. Den stolte mora synes jo hun er den blideste, sjønneste og mest fantastiske ettåringen i verden!

Men så oppstår det iblant sånne hendelser som er ganske ukjente for mor og som drar henne litt ned fra selvdigging-på-vegne-av-sitt-eget-barn-skyen... Som da vi var innom Nøstebarn-butikken for å handle oppskrift og garn. Og solstrålen var byttet ut med et høylydt krapyl. Det skjer nemlig ei slik forbytning iblant. Når frøkena er plassert i ei vogn i sakte fart, eller enda værre - helt stillestående.

Frøkena begynte å klatre i vognen (siden mor ikke hadde festet henne i selene) og av erfaring vet mor at dersom vi da begynner med seler blir det bråk. Men det lå noen leker på gulvet, så mor tenkte den lille kunne få sitte og leke litt der. 6-årsprinsessa skulle passe på lillesøstera mens mora fant frem det hun skulle ha.
Så observerer mor sin yngste sittende å dra ned en haug av luer på gulvet, og hva gjør "barnepasseren"? Jo hun sitter og fingerhekler helt for seg selv. Takk for hjelpen liksom...
Mor forter seg å rydde opp etter minstepøbelen og tenker den lille kan sitte på armen under resten av butikkbesøket. Men der protesterer vesla vilt. Hun vil absolutt ikke bli bært! Alldeles ikke! Og denne frøkena har lungekapasitet så det holder.

Det sprellende, hylende krapylet er ikke lenger opptatt av smil fra fremmede. Hun driter rett og slett i de andre. En litt brydd mor tenker at dette gidder jeg ikke. Jeg vil ut! Og legger alle varer kjapt på plass og haster ut med vogna, med en vrælende unge på armen og en fingerheklende unge etter. Og de fremmede smilene er byttet ut med fremmede som velvillig holder døren åpen så vi kommer oss ut. Jeg mistenker at det ikke var for å hjelpe meg, men heller for å få oss fortest mulig ut.

Jaggu godt mor skal begynne med fri fra jobb hver torsdag, slik at hun kan få gjort unna ærender ene og alene! Eneste problemet er at mor gjerne vil ha krapylet hjemme sammen med seg for å få masse ett-års-kos...

Ha en fin kveld, enten den er fylt med smil eller hyl ;o)

Forhold på prøve

Jeg er en ganske tålmodig person. Det bør jeg vel helst være, som jobber med barn. Men en av mine jobbkompiser bringer frem utålmodigheten i meg. Den halvt frådende grinebiteren som ligger godt gjemt, som kjefter og smeller og helst vil kaste noe hardt i veggen. En ansatt? En unge? Nei, Datamaskinen! - En god venn og en bitter fiende. Jeg mestrer ikke datatrøbbel. Henger datamaskinen seg opp, henger jeg meg opp også. Kun frustrasjon, ingen logisk tenkning.

Bilde lånt herfra

Jeg har jobbet med et dokument siden mandag. ETT! (Joa, har gjort mest annet også da. Skrivinga har jeg jo egentlig ikke tid til i en hektisk barnehagehverdag!) På å skrive og sende ut et dokument til foreldregruppa, har jeg brukt 6 timer - mot normalt 1,5. Sånt får jeg fnatt av. Og særlig når jeg har det travelt og helst skulle gjort tre dagers arbeid på en dag. Datasystem som er nede, programmer som gjør som de vil, bare kluss og tøys. Sånt er en prøvelse, selv for den tålmodige pedagogen.

Og så kommer jeg hjem og skal prøve meg på å legge ut en liten egenfilmet videosnutt på bloggen, noe jeg aldri har gjort før. Og så går det og skeis. Vil ikke, vil ikke, vil ikke! roper datamaskinen... eller Blogger... eller hvem det nå er som motsetter seg mine mange tapre forsøk. Da er det like før jeg blir en datamaskin fattigere. Og da har det heller ikke blitt noen innlegg på bloggen, siden mitt tekniske vennskap har vært satt på prøve.

Men nå har jeg fått blåst ut litt (selv om jeg nok fortsetter å henge meg opp - litt langsur, skjønner du), så da skal jeg pleie pc-forholdet og se om vi kan oppnå kontakt igjen.

Har du et godt teknikk-forhold?

Leksesukk

"Mamma, jeg har lekser. Du må sette bokbind på bøkene mine!" Jadda, så var det leksetid for mor igjen... Og i høst har jo antall skolebøker fordoblet seg. Sukk...

Når kan forlagene lage skolebøker som ikke blir ødelagte i permene? Sånn at vi skal slippe dette hvert eneste år? Bokomslag i plast? I lettmetall? Hæ?

Det vanskelige sofavalget.

Å velge ut sofa er rett og slett et mareritt! Joda, det er gøy med ny sofa, men det er så vanskelig å velge! Det finnes jo noen å velge mellom da...

Vi skal like:

*designet

*fargen

*stoffets struktur

*prisen

*hvor god den er å sitte/ligge i

*størrelsen

*stoffets slitestyrke

*at unger med ikke helt rene fingre også kan sitte i den

*at den passer inn med resten av interiøret

*at den har kort leveringstid

 

 

Til tross for min shoppingentusiasme, kjenner jeg bare matthet nå når det kommer til sofa. Det skal noe til for å finne den rette. Og rett må den være. Det er liksom ikke bare å svinge malingspenselen hvis vi plutselig vil bytte farge...

Veslemor er fornøyd med denne sofaen

Og når det gjelder nyanskaffede ting, er jeg særdeles utålmodig. Vil helst ha det i hus allerede i går. Så noen lang leveringstid er ikke aktuelt!

Hjelp!

Lykke. Eller ei.

Lykken for ei lita frøken er å sitte blant småstein og pinner og annet hun måtte finne.





Lykken for mor er IKKE en iPhone med knust glass fordi hun absolutt skal ta bilder av ungene mens de husker på lekeplassen... Og blir truffet...

Bloggeabstinenser

Til tross for min korte bloggkarriere, har det vært tøft det siste døgnet. Jeg har nok blitt ganske så kraftig bitt av bloggbasiller.

"Blogger" har vært mer eller mindre nede, og det har vært umulig å komme inn på både egen og mange andres blogger. Paaanikk! Og så har flere innlegg og kommentarer forsvunnet :(
Jeg tror det var noen flere kommentarer på Give away-innlegget mitt enn det som er der nå. Blogger ser ut til å ha spist dem opp! Så hvis du tar en skjekk der og ser at din kommentar om antall lodd er borte, er det fint om du legger igjen ny kommentar.

Nå håper jeg alt er oppe og går som normalt igjen.

Tommelen ned for gretne gamle gubber

Obs! Advarsel: Fare for kun én parts meninger. Men hey, det er MIN blogg = mine skriblerier fra MITT hode...

Når jeg hisser meg opp over noe, kan det tenkes at jeg har en ørliten tendens til å "bli der oppe" litt lenge. (Til orientering er jeg der oppe nå.) Den store snakkisen her i boligfeltet nå, er trampoliner. Er vi for eller imot trampoliner? Selv er vi heldig med husplassering, slik at vi hverken plager eller blir plaget av andre i forhold til nevnte snakkis.
Det jeg synes er mest synd, er at det skal være så vanskelig å være høflig og imøtekommende mot naboer og sammen finne en løsning. Hvilke signaler sender det til ungene - altså trampolinebrukerne? Et boligfelt med mange store rekkehus er et yndet sted for barnefamilier. Det er ikke plassen å bo hvis man vil ha fred og ro rundt stua si. Men selvfølgelig skal Bråkebøttefamiliene vise hensyn til dem rundt seg. Alle må gi og ta.

Surpompene som vil sitte på terassen heeele sommeren, fra morgen til kveld, og nippe vin og nyte sol og blomster og stillhet, må gjerne drikke all den vinen de vil, og sol og blomster er vi også glade for, men konstant stillhet - nei, det får de ikke i et slikt boligfelt. De vil heller forby trampoliner på hele feltet. Jeg mistenker dem for å ville forby skrikerunger også, det kommer sikkert på neste årsmøte.

Jeg har et motforslag som JEG gjerne vil ha inn i forskriftene; Forbud mot Gretne Gamle Gubber!

De gjør jammen sitt til å forsure livet til sine naboer. Ganske plagsomme er de!

* * *

PS!
Å google etter bilder er imidlertid en litt morsom opplevelse. Når man har litt rare søkeord, er det utrolig mye merkelig som kommer opp, og som man først ikke helt ser sammenhengen med søkeordet. Som når jeg søkte "gretne gamle gubber" og får opp dette bildet:

Han var ikke særlig gretten her, og jeg tror ikke han er det uten pokalen heller.
(Bildet er hentet fra Budstikka)

Køkjøring - nyttig lærdom?

Når man har kjørt 40 mil og tar fatt på de siste 10, som etter planen og tidligere erfaringer skal være plankekjøring i kjapt tempo, så er man ikke mottakelig for endringer i planene. Og hva var det som skjedde? Kø så langt et røntgenøye kan se! Våre ellers så biltålmodige unger begynte å bli temmelig lei, og minstefrøkena især. Og en lei baby er både høylydt og stresskapende.

Etter en times saktegående kø, kunngjorde Junior; "Dette kan det bli bråk av!" Da visste vi hvordan ståa var hos han i hvert fall. Godt han har selvinnsikt...
Selv har jeg sittet å tenkt hva jeg kunne blogge om fra køkjøringa, for liksom å få NOE positivt ut av det, men jeg fant absolutt ingenting morsomt med nevnte situasjon.

1.betjenten mente han aldri hadde vært i en så ille kø, og at dette var nytt. Hvis vi lærer noe nytt hver dag, så er jo det en bra ting, uttalte han. Enig i det, men HVA vi har lært i dag, fikk jeg egentlig ikke noe svar på...

Matkonflikter

Jeg har tatt meg en seriøs prat med med babybrikken. Jeg følte at nå var det på tide med en alvorsprat. Og hun har kunngjort at hun skal ernære seg på pupp til hun blir tretten... minst! Det var ikke det jeg hadde tenkt, så her har vi en aldri så liten konflikt på gang. Å joda, amming skal vi kose oss med lenge enda, men det kommer en tid da det er greit å avslutte.
Og det er vel ikke det som er kjernen i problemet heller. Etter fylte 6 måneder, er det på tide å innta flere næringsmidler enn bare melk, og det er nettopp det vesla er sterkt uenig i. Flaske er blæ, grøt er æsj, fruktmos fører til brekninger. Det er noe dritt ikke godt, sier hun, og hun føler seg presset til å spise fast føde. Og med god grunn... 
Til å begynne med syntes hun det var morsomt å frøse når hun fikk grøt i munnen. Ikke morsomt, syntes mor. En kort stund klarte mor å lure inn noen skjeer med grøt, dersom hun samtidig forestilte et helt sirkus med både klovner, direktør og orkester. Men så fant rakkerungen ut at dersom hun kniper munnen sammen så snart hun ser en skje, så kommer det ikke noen ulumskheter inn i munnen heller. Dette må mor overprøve, for maten må jo inn. Barnemishandling, mener lilletrollet. Ansvarlig forelder, mener mor.

Besøk av Sinna-Hilde

Det er ikke så ofte Sinna-Hilde viser seg sånn i all offentlighet, men i dag kom hun jammen frem! Og kilden til all frustrasjonen? Jo, det var den ikke helt ukjente snøbrøytinga! Fysj, så sint jeg ble der jeg sto og måket frem bilen som brøytemannskapene så fint hadde klart å brøyte inne! Etter et stort snøfall skjønner jeg jo at de har mye og gjøre, og bilen står jo i veien for fullstendig snørydding av parkeringsplassene. Men så står jeg ikke opp midt på natten for å flytte bort bilen mens de er her heller da! Og når de da lager en høøøy brøytekant bak bilen, så jeg ikke kommer ut uten å måke i en evighet, ja DA blir fruen bøs! Ikke noe lett snø som lå der heller, må vites - det var jo selvfølgelig godt hardpakka snø... Og dette betaler vi dem for altså!?! Da jeg omsider kom frem med bilen og kunne kjøre av gårde på trening, var jeg i grunnen godt oppvarmet - både innvendig og utvendig, så det slapp jeg ihvertfall på Elixia...

Og siden sinnet enda ikke hadde lagt seg da jeg kom hjem etter noen timer og så at de ikke hadde vært her for etterrydding, tok jeg telefonen fatt og ringte dustekontoret (åjda, litt harde ord her...). "Er du kontaktpersonen? Du skjønner, det er kontaktpersonen vi vil snakke med" var det første hun sa til meg etter at jeg hadde fått klaget litt. Jeg holdt meg i tøylene og svarte sånn noen lunde høflig at "nei, det er ikke meg", men selv så gir jeg da f i om hvem som er kontaktperson eller ikke! Klage når de gjør en slett jobb, gjør jeg uavhengig av hvem de vil snakke med. Nå må det nevnes at det var ikke bare at min bil var innebrøyta som førte til alt sinneriet. Frustrasjonen har nemlig bygd seg opp gjennom hele vinteren siden disse traktorsjåførene har vært særdeles slappe. Dette var bare den siste berømmelige dråpen.  Og lovnaden om at de kommer for etterrydding I MORGEN var ikke det jeg helst ville høre (HVIS vi hadde etterrydding i kontrakten selvfølgelig, og det var jo ikke sikkert... Men JO, DET HAR VI! Jeg har nemlig sjekka.). Og da kommer de vel kl 18, når det er flest biler på parkeringsplassene og masse unger ute som leker i snøen...

Merker at pc'en får en litt tøff behandling her... Litt for harde tastetrykk, mener jeg å kjenne. Men nå skal jeg gjemme Sinna-Hilde igjen og få opp humøret igjen. Sola skinner og det er nydelig ute med masse snø (bare jeg unngår å se på parkeringsplassen, så skal alt går bra resten av dagen...).

Snø, snø og masse SNØ!