Hverdagen i heimen går jo sin vante gang. Vi rydder og vasker. Vi lager mat, og vi leker og koser oss sammen. Vi kjenner ingen av de som har opplevd tragedien på nært hold. Men vi sørger med Norge.
Klart dette vil prege oss og landet vårt i lang tid, for all tid. Men når går verden videre?
Jeg hadde planlagt å ta jentene med på shoppingrunde og kafèbesøk sist lørdag. Det ble uaktuelt da dagen kom. Da satt jeg fortsatt lamslått hjemme og fulgte med på alt som kom av nyheter. Å traske rundt i butikker og kose seg på kafè, sånn helt offentlig, ble for merkelig denne dagen. Var det egentlig så viktig å finne den perfekte bordlampa? Hastet det å finne det lilla skjerfet jeg var på leting etter? Hodet var fyllt av langt mer alvorlige og viktige ting. Vi holdt oss hjemme hele helgen.
I går følte jeg for å komme meg ut og rett og slett IKKE følge med på nyheter noen timer. Etter å ha fulgt dem så mye, begynte det faktisk å føles mer
uvirkelig. Som om det plutselig bare var en drøm. Det hadde jo vært ønskelig, men så vet vi jo sannheten...
Så det ble en handlerunde på oss. Jeg fryktet det kom til å være bare oss som befant oss i butikker. Tenk om alle andre driver med noe mer viktig og nyttig, og bare vi som ser så likegyldige ut at vi shopper perler og lekekasser i en sådan stund! Den dårlige samvittigheten satt dypt. Men vi var såvisst ikke alene! Det var overfylt av folk, jo. Mulig det var mange som følte for å gjøre noe som krevde lite tankevirksomhet...
Og da kvelden kom, og tv-kanalene viste andre program enn bare nyhetssendinger, kjente jeg det var godt å koble ut hodet en stund.
Vi glemmer ikke det som har skjedd, men samfunnet må gå videre. Vi trenger andre input, ellers kveles vi og blir sittende fast. Redselen for at noe skal skje ungene, blir større etter en slik tragedie, men ungene er også en stor årsak til at familien fortsetter sitt ordinære liv.
Hvilke tanker gjør du deg?
