Hårpynt

I juleboka fra Epla var det en fin ide til hårpynt som jeg falt for. En heklet blomst festet på et hårstrikk, og med en knapp til pynt.
Søt hårpynt til små frøkener, enten det er husets småfrøkener eller det er gaver til små venninner :o)

  *   *   *   *   *  Innimellom alt Halloween-godteriet her hilser ungene til sin oldemor i nord som har bursdag i dag, og som stadig vekk er innom og leser her. Gratulerer med dagen :o)

Minstemor holder seg til rosiner i kroken sin under trappa. Litt tidlig å gå halloween for henne kanskje...

Ha en fin-fin kveld!

Søte sko

På Ravelry fant jeg oppskrifter på utrolig søte små sko i ulike varianter. Jeg kjøpte noen av dem og har nå fått testet ut ett av mønstrene. Den største størrelsen er litt for liten til minstefrøkena, men nå har jeg strikket et prøveeksemplar (jaggu litt av en jobb, siden mønsteret er på engelsk og med masse strikkeforkortelser - og noe helt annet enn ferieengelsk! Google Translate er en god medhjelper!). Så nå får jeg bare prøve å forstørre mønsteret litt så det blir blomstertøfler på vesla.

Skoene er strikket i mørkegrå Lerke fra Dalegarn, og en liten lyserosa heklet blomst har fått plass på. Det er ikke den som er med på mønsteret, for den oppskriften skjønte jeg ikke. Jeg var nok litt ivrig etter å få de ferdige, så jeg tok meg ikke nok tid til å forstå. Får prøve det neste gang...


Jeg slenger disse også inn i Pinnekrokens utfordring - "Noe som varmer", siden de kan varme så tær :o)

Klatring. Uten mors samtykke.

Minstefrøkena stabber rundt og er svært så fornøyd med sin nye gåtilværelse. Mor er også fornøyd med den. Det er kjekt å slippe litt av bæringa, for den vesle kroppen kjennes godt på armen.
MEN nå har vesla funnet ut hvordan hun kommer seg opp i sofaen, og det er ikke mor like fornøyd med. Nå er det jobb i stua, kan du tro! Hun må kontinuerlig følges med. Først og fremst fordi hun er litt for vaklende oppe i høyden. Og så var det mors safe place da... Det lille sofabordet som står i hjørnet mellom sofaene har til nå vært utilgjengelig for en liten kropp. Men når en selv kommer seg opp i sofaen og armene er utrolig lange, så er det meste innen rekkevidde.

Og det klør i fingrene til den lille rampen.


Nå har mor mistet sitt sted hvor saks, strikkepinner og annet håndarbeidsrelatert kan ligge uforstyrret - og for ikke å snakke om Pepsi Max'en... Makan!

Ha en fin kveld i sofaen!

Hopes and dreams

Yuhuuu! Strikkejakken min er ferdig! Det gikk i turbofart. Det har vært mye ekstra hjemmetid i det siste, både på grunn av egen sykdom og syke barn. Og innimellom slagene har strikkepinnene gått raskt forover.


Jeg fant jo ikke noe mønster som var slik jeg ville, så fasongen har kommet til ettersom pinnene har beveget seg. Og jeg er ganske fornøyd. Masse måling og mye vurdering. Og heldigvis var jeg så smart at jeg skrev alt ned. Så når jeg strikker neste jakke (ja, for jeg vil ha en til), så vet jeg hva jeg har som utgangspunkt. Neste skal smalne gradvis inn opp mot brystet, og så skal den være litt lengre. Så nå husker jeg det :o)


Hjertet på ryggen er i ullfilt, og sommerfuglen er en nål jeg kjøpte for lenge siden.


Og så ble det heklet tekst som er sydd på til slutt ;o)


En god jakke å bruke på jobb på kjølige dager. Og da passer det jo godt å bli med på Pinnekroken sin utfordring med denne jakka som bidrag, siden temaet er "Noe som varmer".

Høstvarme i stua

Selv om jeg ikke liker høsten, så liker jeg innehøstkvelder, særlig når det er helg. Rent og ryddig hus, mørkt ute, fyr i ovnen, levende lys og noe i godteskåla på bordet. Sånt må man jo like :o)

Og da må jeg jo vise frem den nye ovnen vår. I sommer pusset vi jo opp stua og reiv ut den gamle peisen. Gjett om det gjorde godt! Den nye ovnen varmer utrolig mye mer med utrolig mye mindre ved, og den tar utrolig mye mindre plass i stua. Hurra!

Jeg gremmes når jeg ser førbildene...

Du legger vel merke til den spennende gråfargen som brer seg oppover veggen og samles i en nesten sort farge oppi taket? Lekkert!
Det nytta liksom aldri å male, for det så jo like ille ut etter en sesongs vedfyring igjen. Aner vi noe som ikke fungerer som det skal? Jepp. Etter mye borring og slag brista muren og vi mannen kunne plukke ned både murvegger og peis (plukke og plukke, fru blom - så enkelt var det vel egentlig ikke...). Og da kunne vi se ei god glippe i røret som gikk inn i pipen. Ergo; vi hadde en syndebukk. Godt å få den bort!

Og veldig godt å få bort de fæle marmorplatene som ikke engang passa inntil peisen (siden den forige eieren hadde putta på lister rundt).

Ei lita lett glassplate som gnistfanger funker så meget bedre.
Og siden jeg ikke har tatt bilde av taket, så kan jeg forsikre at vi ikke beholdt den grå-svarte fargen. Vi gikk for hvitt også der!

Ha en deilig lørdagskveld!

Her er beina på bordet, tv'n i gang, strikking, blogging og sjokoladespising. Multitasking og full avslapping på samme tid :o)

Kjæresterier i heimen

Vi er ganske uerfarne på dette med unger og kjæresterier. Vel har jeg vært mamma i 12 år, men det har lizzom vært litt lite med løøøøv i Juniors liv. Joa, mamma vet sikkert ikke alt, men uansett er det ikke noen snakkis. Det har vært særdeles lite kjærestesnakk, hverken da han var 5 og åpenhjertig eller nå når han er 12 og ikke fullt så åpenhjertig.

Men ikke før Prinsessa såvidt har kommet seg innenfor skoleporten, så er vi midt i bonderomantikken! Nå er det stadig nye kjærester på gang, enten gutten vet om det selv eller ei. Kysseleken råder stort. Og munndiare som hun har, er det full informasjonsrunde her hjemme.

Klassen er delt inn i små grupper på 5, lekegrupper, som på rundgang skal besøke hverandre hjemme. Nå har første lekedeit vært avholdt, hvorpå vertens foreldre kunne berette at det hadde vært litt diskusjoner rundt hvem som skulle være Prinsessens kjæreste (som var alene jente i dag, heldiggrisen). Men frøkena er jo løsningsorientert da. "Vi kan jo bare trekke lapp!"

Ha ei løøøvlig helg!

Heklet ramme

Jeg kom over noen små heklede rammer på en bloggrunde. Det var en ny ide, så det måtte jeg jo prøve :o)

Jeg synes den ble litt søt :o) "Rammen" er et armbånd. Jeg hadde bare sånne kjempetynne, mens på bildet jeg fant ( se her ) ser det ut til at det er brukt litt tykkere armbånd. Så nå skal jeg på jakt etter det.

Tenker jeg hekler opp endel som kan henge på jentenes rom, med småbilder i. Mulige julegaver også kanskje, med Prinsessens kunstverk inni?

Hun kommer i hvert fall til å dåne når hun ser dem, kjenner jeg henne rett. "Mamma, kan du hekle sånn til meg? Nå? Nå?" Noen sånne som hun selv kan putte sine utklipte tegninger i gjør nok stor lykke.

Ha en kreativ kveld :o)

Den siste gangeren

Minstesnuppa er syk, og hva finner hun på hun skal da? Jo, da er det på tide å begynne å gå. Babyen min, som egentlig ikke er noe baby lenger, blir enda mer selvstendig. Stolt som en hane tasser hun sånn passe ustødig bortover gulvet, til stor ståhei av resten av familien.

Og siden jeg fortsatt ikke klarer å legge ut video her, så får det holde med et uklart mobilbilde. Frøkena vil ikke stå stille og starte å gå akkurat når mor er klar med fotoapparatet nemlig. Makan!

14 måneder rakk hun å bli, den kjappeste gangeren av ungene våre. Første var 16 og andre 15 måneder. Ikke de raskeste altså. Men ganske greit likevel. Da har de lært seg å passe seg for endel farer og ikke bare ture frem hvor som helst. Men treigheten - den kommer fra pappa'n altså! Mora er av det kjappere slaget, må vite. Nå har vi jo starta sånn fin nedtelling fra fars nivå (16-15-14), og skal vi nå mors nivå, er det bare å sette til verden fire unger til. Det gjør man jo for å få orden i rekken vel? Nei-nei-nei!!! Ikke aktuelt! Men vil bare at babyen min skal være baby litt lenger...

Ha en fin kveld, stødig eller ei!

Dagen vår

Godeste Whitebite skrev så flott om sin fine høstdag i går. En høstdag som kunne vært tilbrakt ute i skogen blant oransje høstblad. En høstdag som heller ble brukt til shopping. En høstdag som vi har hatt i dag.
Jentene og jeg tok turen til søta bror - en god gammel harrytur :) Det er på tide å sette igang julegavehandlingen, og det passet akkurat i dag.
Whitebite var så flink til å ta bilder under deres shoppingtur. Vi fotograferer jo i hytt og pine om både små og store hendelser, men shopping, som er en ganske så stor del av livet (snakker vel ikke bare for min egen del her, vel?), den blir avglemt. Det var jammen en lur ide, tenkte jeg. Men tok jeg bilder i dag? Neida, glemte det jo selvfølgelig...



Men en betydelig del av turen foregikk foran rattet, ser du. Lillesøster var rett og slett drittlei bilkjøring og sitte-i-ro-aktiviteter etter nøyaktig fem minutter i bil på hjemveien. Og hva skjedde etter et kvarters tid? Joda, KØ! Fryktelig saktegående kø på motorveien så langt øyet kunne rekke, og langt lenger enn det. Storesøster stakkars, gjorde en god innsats i baksetet med å prøve å underholde lillesøster - til varierende hell. Hva kunne mor gjøre? Bidra med råd til storesøster, prat og sang med lillesøster, og sende drikke og noe spisende bakover. Og ellers skru opp musikken, senke skuldrene, puste dypt og forsøke å komme inn i den rolige bobla i hodet ;o) Vi kom oss hjem - en time seinere enn planlagt.



Mange poser hadde vi med oss også. Både av det spiselige slaget og av det julegaveaktige slaget. Og en stor andel til mor selv... Hei hå, nå blir det jul! Vi kan i hvert fall skimte jula.

Har du snart jula i hus, eller venter du helst til lillejulaften?

Bake kake søte

Ungenes deltagelse i fritidsaktiviteter medfører gjerne et utall av dugnadsvirksomhet for foreldrene. Greit nok det, forsåvidt. Vi bidrar med tiden vår istedenfor ekstra på det økonomiske plan. På det planet gjør vi forresten et større bidrag uansett.

Men når ungene blir litt større, synes jeg at de kan bidra mer selv i arbeidet. Det er tross alt for deres egen skyld. Og de kan gjerne bli klar over at det krever mye av familien. Ja, for det gjelder jo hele familien . Prinsessa for eksempel, har halvveis vokst opp i en ishall - for det er der storebror har tilholdssted.

Men så var det ungenes egne bidrag til pengekassa da. Hva skal de settes til å gjøre? Og som gir sånn passe ok avkastning? Til syvende og sist blir det foreldrene som gjør storparten.
Når vi har kakelotterier kan gutta gjøre en innsats. Det er de som selger loddene. Men da har jo noen stått og jobbet i mange timer før det.

I Puslespillfamilien er denne "noen" ensbetydende med mor når det kommer til trylling med ingredienser. Mors fredagskveld har vært tilbragt på kjøkkenet. Selvsagt var hun klar for det! (Jeg har tidligere omtalt hva jeg syns om gjærbakst til kakelotterier, og det er fortsatt like gjeldene.)

Og det startet suverent! Sølte bare litt under hevingen siden mor var en smule trøtt og satt litt hardt fast i sofaen med blogglesning...

Og to brett boller ble bare litt svidd fordi mor fortsatt var like trøtt og satt like hardt i sofaen.

Men det endte heldigvis godt, sånn rundt midnatt. Da var eplekake og skoleboller stekt sånn akkurat passe og pakket inn i cellofan. Klar for morgendagen. Og mor er klar for senga.

Nyt natten! Jeg skal sove godt :o) ...og ikke drømme om baking!

Forhold på prøve

Jeg er en ganske tålmodig person. Det bør jeg vel helst være, som jobber med barn. Men en av mine jobbkompiser bringer frem utålmodigheten i meg. Den halvt frådende grinebiteren som ligger godt gjemt, som kjefter og smeller og helst vil kaste noe hardt i veggen. En ansatt? En unge? Nei, Datamaskinen! - En god venn og en bitter fiende. Jeg mestrer ikke datatrøbbel. Henger datamaskinen seg opp, henger jeg meg opp også. Kun frustrasjon, ingen logisk tenkning.

Bilde lånt herfra

Jeg har jobbet med et dokument siden mandag. ETT! (Joa, har gjort mest annet også da. Skrivinga har jeg jo egentlig ikke tid til i en hektisk barnehagehverdag!) På å skrive og sende ut et dokument til foreldregruppa, har jeg brukt 6 timer - mot normalt 1,5. Sånt får jeg fnatt av. Og særlig når jeg har det travelt og helst skulle gjort tre dagers arbeid på en dag. Datasystem som er nede, programmer som gjør som de vil, bare kluss og tøys. Sånt er en prøvelse, selv for den tålmodige pedagogen.

Og så kommer jeg hjem og skal prøve meg på å legge ut en liten egenfilmet videosnutt på bloggen, noe jeg aldri har gjort før. Og så går det og skeis. Vil ikke, vil ikke, vil ikke! roper datamaskinen... eller Blogger... eller hvem det nå er som motsetter seg mine mange tapre forsøk. Da er det like før jeg blir en datamaskin fattigere. Og da har det heller ikke blitt noen innlegg på bloggen, siden mitt tekniske vennskap har vært satt på prøve.

Men nå har jeg fått blåst ut litt (selv om jeg nok fortsetter å henge meg opp - litt langsur, skjønner du), så da skal jeg pleie pc-forholdet og se om vi kan oppnå kontakt igjen.

Har du et godt teknikk-forhold?

Sommerskjørt

Mor fornekter det faktum at det går mot vinter. Så mor har sydd skjørt til Prinsessa. Man kan jo gå i skjørt om vinteren, sier du. Åjoda, såklart. Men sommerskjørt er sommerskjørt.






Nå har jeg planer om en real gjennomgang av den unge madammens klesskap. For å fjerne for små klær. Og absolutt for å legge bort sommerklær. For denne frøkena er veldig god på å bruke sommertøyet midt på kaldeste vinteren. Og det gir grobunn for endel turbulent kommunikasjon mellom henne og hennes kjære foreldre. Så da er det like greit å pakke det helt bort. For som kjent; ute av øye, ute av sinn.
Og da kan vi like gjerne pakke bort de nye skjørtene og vente på neste sommer.

God sommer! Når den tid kommer.

Hyttekos. Og sparing.

Vi har kost oss på hytte på fjellet sammen med gode venner. Selv mors lungebetennelse hadde det godt med litt frisk og deilig fjelluft. Hun hørtes nok ut som en asmatisk blåhval på land der hun pustet og peste seg bortover fjellveien på tur i sola. Og knasket hostetabletter. Men kroppen syntes tross alt det gjorde godt.

Glade og aktive unger i full kamplek på fjelltur.

Minstemor koste seg på ryggen til pappa.

Ungene har fryktelig lyst på hytte nå, og helst nabohytta til vår vennefamilie. Så de er klare for å spare penger til kjøp. Junior har regnet på det og mener han kan spare kr 2000,- i året. Og Prinsessa har tross alt flere kronestykker i lommeboken som hun kan avse til hyttekjøp. Så det er ingen problemer med finansene her! Mor ler av ungene, og mor skjønner ikke hva far mener når han påpeker mors voldsomme sparing. Men kjære vene, jeg trenger jo den kjolen, de skoa, det garnet, den lysestaken!

Ja, så da blir det hytte på oss sånn ca 2043. Godt å ha noe å se frem til :o)

Kallendertips takk!

Jeg registrerer at det begynner å komme et og annet julerelatert innlegg i bloggverden nå. Så tidlig? tenker jeg. Nei, det er visst ikke tidlig. Vi har jo alt kommet til oktober! Djiiises! Tiden går fort. Altfor fort!

I år skal alle tre ungene ha adventskallender. 72 pakker. 72 PAKKER! Det er på tide å starte. Minstefrøkena har ikke hatt kallender før, så da eier hun jo heller ingen. Så først må selve kallenderen hennes lages, før den kan fylles på med pakker. Pakkene til henne er imidlertid enkle. Litt sammenbretta papir med bånd på hadde vel egentlig holdt for henne. Eller et sjokoladepapir (så kunne mor fortært innholdet, for det får hun jo selvfølgelig ikke - kostholdsbevisste som vi er...). Men jeg skal slå til med mer innhold i pakkene hennes; dyrefigurer er sikkert en slager for henne når vi nærmer oss jul (og så har vi en hel dyrehage bortgjemt på loftet, som vi bare kan ta frem og putte i kallenderen. Hun skjønner jo ikke stort av det uansett).

Så var det 6-åringen da. Ikke så vanskelig, hun heller. Hun har som jenter flest, storforbruk av hårpynt, skrivesaker og alt mulig dill. Jeg har imidlertid blitt litt mer bevisst med årene og gidder ikke kjøpe alt mulig av skit tull. Sånt som bare går i søpla etter kort tid, dropper vi. Det er bedre å legge litt penger i ordentlige greier.

Men så kommer vi til problemet; 12-åringen. Hva finner man på til han? Jeg har tidligere kjøpt en stor legoeske, og delt den opp i småpakker, så har i hvert fall halvparten av kallenderen vært dekt opp. Mulig det blir en sånn løsning også i år, siden lego fortsatt er interessant. En kinobillett blir det sikkert. Og penger til kinogodt. Men vi trenger mer. Men hva? Det må være så smått at det passer til kallenderen. Ny mobiltelefon, eller Ds-spill passer godt i størrelse, men det blir liksom litt i meste laget... Selv om mor nok hadde fått en ekstra stor stjerne i boka om det var det hun kom med - til og med TO stjerner kanskje! Men jeg får droppe stjernesankingen. Det er jo greit å ha penger igjen til å kjøpe julegaver også.

Har du gode kallendergavetips?

Mottas med takk! Og her snakker vi materielle ting altså. Sånne opplevelses- eller gjøre-sammen-aktiviteteter putter vi inn i andre sammenhenger.

Kåpefrøken

Lille frøken snupp har fått seg kåpe, sydd i gammelrosa ullfilt. Mønsteret er hentet fra boka "Små kreasjoner - til baby og til dukken". Denne er til baby altså. Ikke dukken. Og mor er glad for at snuppa ikke har blitt for stor til å gå under betegnelsen baby :o)

Men ut fra mønsterstørrelsene kan man visst være baby ganske lenge, for kåpa ble stor. Så stor at den gjemmes til våren. Eller til neste høst. Og enda var det ikke den største babystørrelsen engang.

Vesla har ikke lært seg fotomodell-trutmunnen enda. Men ei glad frøken iallfall.

Det måtte bli for inni, selv om mor ikke er noe glad i å sy det...

Med hette og greier.

Her kan vi vokse, ja.

Hetteprøving er imidlertid IKKE akseptabelt! Nå har mor tøyd fotogrensene for mye.


Ha en fin-fin kveld!

Ny lue

Jeg er godt igang med strikkejakken min, men jeg må innrømme at jeg er mest glad i å strikke mindre plagg. Det går liksom litt raskere... Så for å ikke gå så altfor lei og bare la jakken bli et uferdig prosjekt (altså en ufo), så må jeg strikke litt annet innimellom.
I dag har Prinsessa fått seg ny lue.

Den ser ganske rar ut uten et hode inni.

Men den fyller mer ut når den kommer på :)

Jeg hadde tenkt den skulle ha litt mer vidde og foreslo at lillesøster kunne få denne, og så kunne jeg strikke en litt større til storesøster. Men det var uaktuelt for frøkena. Hun skulle ha lua NÅ!


Litt pynt må til. En grå heklet blomst med en Hello Kitty-knapp i midten.

Det blir nok mange av denne lua, for den er superkjapp å strikke.

Ha en fin lørdagskveld!