Prinsesseturn

Helgen vår har vært viet til turnsportens verden. Prinsessens turnforening arrangerte stor konkurranse, og Prinsessa selv var veldig spent. Hun har deltatt på endel små oppvisninger før, men nå var hun klar for sin første virkelig store opptreden i konkurranseverden - iført splitter ny konkurransedrakt. Lykke!

Nå er det slik at man ikke får konkurrere før det året man fyller 8 år, og siden det for hennes del ikke er før etter jul, så ble det ingen rangering på henne denne gangen. Men hun fikk vise sine programmer på alle apparater, i likhet med alle de andre jentene i gruppen hennes, men som oppvisning istedenfor konkurranse. Litt kjekt å få prøvd seg, men uten å måtte ta stilling til poengsummer. Bare en muntlig tilbakemelding fra dommerne, og det er jo fint å få vite hva man har gjort bra og hva man kan øve litt mer på.







Frøkena var fornøyd med egen innsats, men mest av alt fornøyd med hele helgen og alt den har medført. 18 timer i hallen - og hun mente hun ikke var sliten engang. Mora er nok litt uenig i det, for frøkenas lunte var ganske kort og tynnslitt i kveld... - men her kan det ikke diskuteres...

For disse jentene er det utrolig sosialt med slike arrangement. Å få være sammen i mange timer er stas - mange gode venninner har det etter hvert blitt, og også nyervervelse av vennskap. De største jentene er de virkelig store forbildene for de små, og å få være sammen med dem er jo det største av alt. Å få høre at man er flink og bli heiet på av en 13-årig Norgesmester er fantastisk for en 7-åring! De store jentene vet sikkert ikke nok hvilken utrolig stor påvirkningskraft de har på de små, men de utøver "jobben" som forbilder på en eksemplarisk måte. Jeg blir fascinert av både hvor utrolig dyktige de er sportsmessig OG sosialt!

Og den beste "opptredenen" til slutt; turen frem for å motta pokalen!

 

Prinsessa er i dyp, dyp søvn nå, og drømmer nok høytsvevende drømmer - mens mora puster godt ut med beina på bordet og tenker hun må komme seg opp snart for å gjøre klar Prinsessens turnbag til morgendagens trening. Bevegelser skal perfeksjoneres og nye trinn øves inn.

 

God søndagskveld!

Midlertidig ute av drift

Det er ikke store aktiviteten her på bloggen for tiden. Ikke kan jeg skylde på tidsnød heller. For tid har jeg nok av akkurat nå. Skulle det bare stått på det, kunne jeg nok betjent mange blogger i denne stund.

 

Det er ikke bare bloggen som er litt ute av drift, det er kroppen min også. Så mens jeg sitter og blar meg igjennom Finn.no på jakt etter akkurat den tv-benken jeg vil ha som ikke er å få kjøpt i butikker (og som jeg nå har som "livsprosjekt" å få tak i), har jeg innsett at nettsiden mangler en vesentlig kategori; kroppsdeler. Hadde jeg bare kunnet hentet en ny kroppsdel og byttet ut den gamle, så hadde nok alt vært så meget enklere. Det er meg og de gamle damene... Oss med trøblete hofter, du vet. Vondt i hoftene - det er liksom ikke særlig swung over det... (Og jeg føler meg med ett noen tiår gamlere enn jeg er...)

 

Selv om tiden er til stede er ikke nødvendigvis inspirasjonen det. Det blir litt mye tåke i hodet når man går hjemme på denne måten.
Jeg får strikket mye da, for jeg trenger mye hvile. Og sett på alle dårlige programmer på formiddagen på tv. Noe må jeg gjøre mens jeg ser på tv, så da går det unna med garnnøstene. Jeg skal nok få lagt ut litt av den slags på bloggen snart.

I tillegg til mye hvile skal jeg gå turer og trene. Men jeg skal ikke belaste rygg og hofter. Og det skal jeg si deg, det er jammen ikke enkelt. Det er enkelte kroppsdeler som ikke er helt lett å koble ut.

Mulig jeg får fasong litt som Skipper'n - alle musklene sentrert i armene, og rimelig slapt ellers...
(Alle bilder fra Google.no)

Ja, ja... får melde meg på Godt voksen-timene på Elixia og se hva de har å by på. Jeg og gæmlisene...

Ha en sprek helg!

Stueinteriør?

Stua vår brukes til så mangt, som så mange andre stuer. Og det er jo greit nok. Men så vil visse familiemedlemmer at diverse utstyr skal stå i stua også når det ikke er ibruk. Og da sliter mor litt. Det er nemlig litt vanskelig å få nevnte utstyr til å matche interiøret. Det er her snakk om treningsutstyr.

Matta som minstemor lå/satt mye på som baby, den innrømmer jeg at fortsatt er god å ha. Og særlig Prinsessa bruker den mye til ulike akrobatiske øvelser.

Til jul fikk Junior seg gyroboard, noe som stod høyest på ønskelista hans. For de som ikke er så bevandret i treningsutstyrets verden, så er det et ballansebrett, et veldig godt, slitsomt og utfordrende sådann. Og ikke akkurat noe lommeformat...

 

En annen julegave var en usigelig tung koffert med manualer i. Her skal det virkelig bli power! Av det noe lettere slaget er strikk og småmanualer.

Og selv om mor ikke har klart å forsere dørstokkmila og kommet seg på trening enda, er hun ganske god på utførelsen av styrkeøvelser. Så hun kan coache ungene fra sofaen (med Pepsi Max-glasset fullt opp ved siden av seg. Djisses, er det ikke tanken som teller når det gjelder trening også???)

Jeg skjønner at det er ønskelig å trene i stua - foran tv'en. Jeg ser den. Mor ville nok helst valgt den varianten hjemme også. Men det er tiden imellom treningsøktene jeg er opptatt av. Er det noen som gidder finne alt frem og pakke bort sånn bortimot daglig? Nei, det er visst ikke det. Det burde følge med et ekstra rom med sånt utstyr...

Hvordan står det til med stueinteriøret ditt?

Puslespillet avanserer

Prinsessa har blitt en habil turner i løpet av høsten. Hun har utviklet seg masse, og vi er stolte og fornøyde foreldre. Vi liker at ungene er glade i idrettsaktiviteter, og vi oppfordrer nok mer til det enn andre aktiviteter. Som musikk. Eller kunst. Eller natur. Selv om vi liker det også. Men det gjør godt å vite at ungene er fysisk aktive.

Da treneren på gymsalturningen hun gikk på sist vår, gjerne ville hun skulle begynne med Rytmisk Gymnastikk, for hun hadde gode annlegg, ble jo selvfølgelig foreldrene stolte over den flinke frøkena. Og de gikk rett på. Og særlig når foreningen begynte å sende mailer med informasjon og oppfordring om å komme på prøvetime. Oi, hun har gjort seg bemerket, tenkte vi. Så da ble det prøvetime på RG. Men også på apparatturn. Da Prinsessa så de store jentene som slo hjul på bommen, var valget tatt. Hun ville begynne med apparater!

To ganger i uka i høst har Prinsessa turnet sine timer. Og da vi begynte å snakke om å øke til en dag til, steilet mor. Nei, nei! Så nevner en trener at de gjerne vil ha den håpefulle enda litt mer på trening, og etter at tanken har ligget og godgjort seg litt, er vi positive til det. Hun er jo så flink, og vi skjønner at trenerne ser hun har godt potensiale. Jada, skryt funker!
Så vil hovedtreneren snakke med meg. Hun legger frem at hun vil ha jenta vår med i ei ny gruppe som skal trenes enda hardere. 4 ganger i uka, 4 lange treninger! Gulp! tenker mor.


Vi er foreløpig på ballansering på tærne på bommen, men drømmen til madammen er å kunne slå hjul på bommen. Tenk da! Ho-ho, det er noe å kunne!


Mor tar til seg all skryten på vegne av sin datter (hun må jo tross alt ha ferdighetene etter sin mor, for de kommer i hvert fall ikke fra far! Lite smidighet der å oppspore.) Mor er likevel litt skeptisk, både til treningsmengden for datterens egen skyld, og for puslespillet i familiens hverdag. Men far har tent på tanken, og er svært så fleksibel for at brikkene skal falle på plass. Og med litt ekstra pushing fra turnforeningen, så er vi på kjøret. Frøkena selv er svært fornøyd. Og mor tenker enkelt og greit, at blir det for mye, kan vi jo bare hoppe over på det ordinære partiet igjen.

Vi er på kjøret med turndrakter, og på evig jakt etter glitterhårspray... Og på medalje- og pokalsanking - tenk å få like mange som storebror!

Så da har brikkene våre fått enda litt skarpere kanter, slik at det er vanskeligere å legge puslespillet. Men vi har jo oss selv å takke for det - det er jo vi som sier ja. Og så legger vi litt skyld på trenerne - som vet akkurat hva de skal si for å få det som de vil (det er jo godt å ha andre å skylde på, ikke sant?).

Ettåringen stakkars, får fortsette sin oppvekst i ulike idrettshaller, men får nok ikke begynne på noe selv før storebror har tatt lappen og kan stille som taxisjåfør for sine småsøstre.

Faller dine brikker lett på plass? 

Au! Støl... Nja...

Husets frue er støl i dag. Det har seg nemlig sånn at hun er så heldig (noen vil kanskje ikke være enig i at heldig er rette ordet) å få en haug med timer sammen med en personlig trener. Denne unge herremannen er svært så hyggelig, men akk så opptatt av at fruen skal ta i litt mer enn hun tror hun klarer. Noe som resulterer i de merkeligste grimaser og at hun sånn passelig svimer fra en øvelse til den neste. Ikke helt snilt gjort, mener fruen, mens torturisten bare ler. Nå har han vært på ferie, og fruen har dermed hatt en uke fri fra han. Å rusle rundt i treningsstudioet med egen daffetrening er særdeles mye mer behagelig, om enn ikke like effektivt. Men etter ferie kommer arbeidstid, og da er det til pers igjen. Ingen hvile her, nei! Resultat: fruen får mer og mer problemer med å forsere trapper for hver time som går. Både opp og ned. Mest ned.
Nå tenker husfruen at hun burde vært på trening igjen for å få løst opp stive muskler, men musklene skriker imot. Hvis hun sitter helt bom stille, så kjennes ingenting... Så da blir det nok slik da.


Jadda... Hadde det bare vært så vel. Slik kunne det vært, hadde det ikke vært for at sommerferien ble fryktelig lang med fryktelig mange unnskyldninger... Innelgget skrev jeg for en halv evighet siden, og siden har det ligget upublisert. Men i ren ønsketenkning legger jeg det ut nå.

Kanskje nye shox med gullflammer hadde gjort susen???

Ooooo, rååååsa!

Vondt er ikke godt, men støl på grunn av trening gir en god følelse likevel. Et bevis på at man har jobba hardt. Dørstokkmila er fryktelig lang! Krever gode sko bare å klatre over den, kjenner jeg...

God fredag! Støl eller ei...