Fakkeltog express

Tiden for julegrantenninger og juleavslutninger er her - til gangs. Med tre unger merkes det godt på timeplanen.

I dag var det Prinsessa som hadde sin klassejuleavslutning. Og det er jo en koselig begivenhet, med en hel gjeng tannløse 6-åringer som synger så stolt for sine dypt rørte foreldre. Og koselig ble det. Joda. Selv om mor var litt motløs under tidsplanleggingen.

Begivenheten var fakkeltog fra skolen til lavvoen i skogen, hvor de pleier ha uteskole. Mor med lillesøster på slep måtte komme litt forsinket på grunn av jobb. Og mor var i utgangspunktet altfor sliten etter noen lange dager i det siste. Far måtte på et møte og kunne ikke være med mer enn en halv time. Så der ble det akkurat overlapping.
Mor løp etter fakkeltoget, og tok dem akkurat igjen nederst i en laaang bakke, som for tiden er svært så isbelagt. Men vi forserte den, med barnevogn. Inn igjennom skogen, fortsatt med barnevogn, og noen snille fedre var behjelpelig med bæring av vogn enkelte partier. Langt inn i mørten. Et sted inni der parkerte vi vogna, og minstefrøkena, overtrøtt som hun var, fikk fortsette uten hjul.

Masse fakler og bål møtte oss ved lavvoen, og det så riktig så koselig ut. Ungene stilte så fint opp og sang sine sanger. Flinke var de, men mor kom seg ikke frem for å se dem under opptredenen. Det var ikke så lett med minstemor. Og hun var mest opptatt av alle faklene. Med mor på slep for å unngå ulykker. I tillegg var det mange lange bein rundt omkring, og lite lys langt nede hvor hun befant seg. Så her måtte vi unngå tråkke-på-ulykker.

Og siden mor definitivt ikke kunne fokusere på et vakkert motiv med kamera, blir det her et bålbilde funnet et eller annet sted på nettet. Men bålene så sånn omtrent sånn ut, hvis det skulle være viktig dokumentasjon...

Grillingen måtte unnagjøres fort, og etter å ha inntatt noen pepperkaker og ei halvstekt pølse (også litt skravling da selvfølgelig), var det tid for å ta fatt på tilbaketuren. Nedover på glatta er heller ikke noe særlig. Men vi kom oss helskinnet ned, og selv minstemor var tydelig fornøyd med hjemkomsten. Så snart hun kom seg ut av uteklærne, smatt hun opp i sofaen og slengte seg ned, mens hun storlo :o)
Så er det bare å gjøre seg klar for neste begivenhet...

Har du mange juletrær å tenne, oppvisninger å se på, eller skolefrokoster å spise?

(Og joda, det er masse hyggelig desemberaktivitet, og særlig sånt som i dag - det er bare det at det blir litt mange planer på en gang. Men å ta juleavslutningen i oktober er vel heller ikke noe alternativ...)

Den store pepperkakedagen

Årets store bakebegivenhet har vært avholdt i Puslespillfamilien. Så lenge det er nok pepperkaker i huset, er familien fornøyd, og jula kan bare komme.

Å finne riktig tid til bakeseansen er en utfordring. Vi kan nemlig ikke bare hive oss rundt bordet en ettermiddag og smelle ihop noen kaker. Nøye planlegging må til. Det må ryddes plass i kallenderen. Her trengs maaange timer. Baking, steking, organisering, kontrollering og pynting krever sin timeplan. Og hvis du trodde vi baker våre kilo og bare slenger dem litt sånn vilkårlig oppi kakeboksene, så får du en rungende latter herifra! Nå-nei! Alle har full kontroll på hvilke pepperkaker de selv har bakt (her kreves det egne merkede bakeplater), avkjøling på egne plasser og plassering i egne merkede bokser. Og selvfølgelig holdes det styr på mengde deig som utleveres til hvert familiemedlem. Djiises, noen kan da virkelig ikke få mer enn andre!
Så nå står det et berg av kakebokser her, alle med navn på, nøye kontrollert.

Men dette ble baking litt utenom det vanlige likevel. Men en femte part, innså mor at hun måtte avstå fra kjevlinga og heller være steker og kontrollør. Den yngste håpefulle skulle for første gang delta i begivenheten, og det krevde noen ekstra hender. Så mor avstod fra de perfekt formede pepperkakene hun pleier å lage og knabbet heller til seg ferdigbakte kaker fra de andre, og puttet i sin boks. Hun vil nemlig, i like stor forferdelse hvert år fra resten av gjengen, ikke ha pynt på.

Og så følger en liten dokumentasjon på hvordan minstesnuppas bakedag foregikk;

Kan jeg smake på deigen? Er det noen som følger med på meg?

Er det slik kjevlet skal brukes?

Shit, busted!

Pepperkaker med fingeravtrykk er fine. Jeg får nok alle selv da ;o)

Nå har jeg fått dreisen på dette!

Shit og, jeg spiser hele deigen uansett!

Nyt dine pepperkaker - vi nyter våre!

Og går sikkert tom innen jula er her...

Mens vi venter... på legen.

Minstemadammen i huset har en litt trøblete mage, og det må vi finne ut av. Hva trøbbelet skyldes, altså.
Vi hadde time hos legen, og mens vi satt på venterommet, falt det ned i blogge-mammas hode at nå skulle hun egentlig ha tatt bilder av Vesla, der hun utforsket rommet. Bort og studere en falsk blomst. Den falske jorda måtte også taes i ettersyn. Noen blader måtte "leses". Ei lekevogn fikk noen kjøreturer hit og dit. Bort og hilse på andre ventende pasienter. Hm... hva er dette gulvet laget av, tro? Hvis jeg klasker hendene litt i denne døra, skjer det noe da? Og så var det den blomsten igjen da... Ah, disse bladene så jeg ikke isted...
Mammaen holdt seg i tøylene og tok ingen bilder. Men hun undret seg litt over hva de andre pasientene ville tenkt dersom hun faktisk hadde gjort det - full fotoshoot på legens venterom... Hvor interessant kan det være, lissom? Men jo, det kan være høyst aktuelt i bloggeøyemed!

Det ble ingen bilder fra legens venterom, men heller et tankefullt bilde fra fotografen.

Blodprøvetaking av snuppa var imidlertid et kapittel for seg selv. De klarte ikke å treffe noen blodåre, og vi ble sendt til laboratoriet på sykehuset. Jaja, det får gå, tenkte mor. Men etter å ha stått i kø der i over en time, og det så var vår tur, hadde imidlertid pasienten selv fått nok. Tenk å måtte sitte i ro og attpåtil bli holdt fast! Makan! Det endte med hyl og vræl så øra flagra, men vi kom oss i mål. Det var ei dypt fornærma, men likevel lykkelig lita frøken som forlot rommet - hikstende og leende på samme tid. Godt fornøyd med å kunne forlate stikkedamene. Mens hun pekte på armen sin og utbrøt "Auuu!" Og det skjærer i et mammahjerte, at et av de få ordene gullet har lært seg er Au!

Heldige mann.

Hipp hurra for 1.betjenten som har bursdag i dag! Han har fått både middag og kake, pakke og gratulasjoner. Som vanlig ønsker han seg bare snille barn - og snill kone. Og der må jeg si han virkelig har vært heldig. For i tillegg til pakke, så fikk han jammen meg både snille barn OG snill kone! Særlig den der konegreia.
Hun kokkelerte jo tross alt på kjøkkenet i går alt, for at han skulle få middag i dag. Og kaka - jøsses, den ble jo også bra. Han fikk til og med være testkanin. Thumbs up :o) Jeg tenkte som så, at mislykkes jeg med kaka, så kan jeg bare skylde på Pia, siden oppskriften kommer derfra. Greit å ha en unnskyldning, liksom. Men den store kakebloggeren kan slappe av og ta til seg rosen. Kaka smakte veldig godt, og den var verdt all jobben. Jobben gjøres nok flere ganger også, tenker jeg :o)

Ei halvspist Oreokake a la Pia. God og mektig.

Hva er din yndlingskake?

Kom gjerne med link til oppskrift.

Ønske om spagettiarmer. Lange sådan. Gjerne flere.

Livet vårt er til tider ganske ofte hektisk. Men ungene er i så forskjellig alder, så de har temmelig ulike behov. Det som er utfordrende når man er alene med dem, er gjerne frakting til treninger og kamper og bursdager og hva annet det nå enn måtte være, samtidig, kombinert med minstelillesøsters søvnbehov. Å være på flere steder på samme tid, er jo, som kjent, litt vanskelig.
Noen dager kan man imidlertid kjenne på følelsen av å slites i fra alle kanter hjemme i sitt eget hus. Som i dag.

1.betjenten er på jobb, og vi har fått unna både trening og turnoppvisning. Vel hjemme kommer ungene seg i gang med ulike sysler, mens mor kan tilbringe sin tid foran kjøkkenbenken. Husets far har bursdag i morgen, så det må bakes. Morgendagens middag forberedes så langt det går (ekte husmoremne, ikke sant!? Jadda!).
Middag må vi ha i dag også, så da er det enda mer kokkelering. Innimellom lek og prat og styring med ungene. Baksten fører til voldsomme mengder oppvask, og det må tas. For Junior skal nemlig bake en lenge planlagt eplekake. Men så huska han ikke så godt hvordan han gjorde det sist, så det kreves en god del mammahjelp.
Prinsessa har plutselig dalt i form, og temperaturmåleren viser 39 grader. Ingen mat frister, og du og du så fælt alt er! Og så fryktelig det er å bli syk nå, for da ser det dårlig ut for bestevenninnebesøk i morgen! Oææ!
Minstemor, som innimellom har blitt lagt for natta, vil ikke sove likevel, og må ha en og annen kos. Så da løper mor mellom hver av ungene, i tillegg til morgendagens middag, bursdagskaken, kjøkkenryddingen og enda en runde med ungene. Puh, er det sånn å være trebarnsmor med ikke-hjemme-akkurat-nå-pappa? Sånn egentlig? For til vanlig er våre utfordringer utenfor huset og ikke innenfor.

Og jammen må ungene vaskes en gang iblant også...

Engel i tutu

Min lille engel har vært hos fotografen. Hun koste seg stort med å få løpe barbeint rundt i studio. Så mye spennende å studere og plukke på! Det lilla tutuskjørtet (link), som jeg kjøpte på min "jomfrutur" på Ebay, ble med - og denne gangen satt det på riktig plass ;o)

Vi har fått en sniktitt på bildene på fotografens blogg, Fotografene Jane & Guro, og vi gleder oss til å få stort bilde av henne på veggen sammen med ettårsbildene av storesøskene. Klikk deg inn på fotografens blogg, så ser du flere bilder av engelen vår :o)

Ha en fin adventskveld!

Desemberklar

Desember er her, med all sin juleprakt! Bortsett fra at det mangler både snø og julestemning... Og egentlig synes jeg det er deilig med plussgrader og bare veier. Og for ikke å snakke om det faktum at jeg slipper både snømåking og isskraping. Lykke!
Og julestemninga, den kommer nok ;) Vi er i hvert fall klare.

Adventskallenderne jeg tidligere har laget til de to største, kom ned fra loftet - og forsvant opp igjen. Det datt nemlig ned i fruens hode, at henger man opp 72 pakker og samtidig har ei klåfingret ettårsfrøken som tasser rundt for egen - og viljesterk - maskin, så er det en heller dårlig kombinasjon. I hvert fall hvis man har annet å gjøre enn å fotfølge pøbelen og gjenta ordet "nei" i det uendelige.
Så ungene har gått med på en annen kallendervariant - men bare i år, må vite. Neste år må da vel frøkena være godt nok oppdratt til å holde fingra av fatet!





Når først saken er som den er, må jeg innrømme at 30.november ble en deilig og avslappende kveld. For normalt sitter fruen til langt på natt og sorterer pakker, putter i poser, merker og planlegger. Passe ør i hodet og sur for at hun ikke begynte tidligere. I år var det gjort på 1-2-3 :) Og ikke mye tankevirksomhet var nødvendig. (I sitt stille sinn ser mor for seg en permanent løsning...)

Vi erklærer desember for åpnet!